Hackney, arbeiderklassestrøket øst i London, er de siste tiårene blitt transformert av innvandring og var også en av bydelene som sto i flammer under fjorårets opptøyer i metropolen.

– Unge mennesker var sinte, men kanskje uten helt å forstå helheten i det de raste mot, sier Sarah Warren, sosialarbeider i Hackney.

Fjernt, men nært

Man kan se skyskraperne i Londons finansdistrikt fra Hackney. Kontrasten mellom økonomisk smalhans i Hackney og finansindustrien i City kunne knapt vært større. Likevel befinner disse områdene seg bare noen steinkast unna hverandre.

Er det rart at fjorårets opptøyer sto i materialismens tegn?

– Materielle ting er viktig for unge mennesker. Noe så banalt som de riktige joggeskoene viser at du og familien din gjør det bra, sier Warren.

Vi møter henne utenfor sosialkontoret i Hackney. Om vi går fem minutter nordover er vi i sosialklientland. Går vi derimot fem minutter sørover er vi på grensen til trendy Shoreditch, der gentrifiseringen av Hackney sakte men sikkert har begynt. Warren bor selv i dette området og tilstår at det ikke er konfliktfritt.

– Jeg husker selv en lokal pub som var veldig populær hos lokalbefolkningen. Så ble puben solgt og omgjort til en såkalt gastropub. Over natten forandret klientellet seg til å bestå av hvite middelklassefolk heller enn de som har brukt å bo i området, forteller hun.

– Det var kanskje et tegn at første helg etter åpningen ble vinduene på gastropuben knust. Jeg forstår reaksjonen. Folk ble fratatt noe som var en del av lokalsamfunnet.

Sosialt mobil

Noen knuste vinduer på en gastropub i den sosialt mobile delen av Hackney er likevel for småpenger å regne sammenliknet med ødeleggelsene i London i løpet av noen intense dager i august i fjor.

Offisielt vil opptøyene koste det britiske samfunnet minst 130 millioner pund (godt over én milliard kroner).

– Sosial mobilitet er noe du kan finne i et hvilket som helst samfunn. Men det må være rom for det økonomisk. Det er kun i særskilte historiske tilfeller at det skjer. Som i etterkrigsårene i Storbritannia, sier Rachel Thomson.

Hun viser til at Storbritannia er blitt hardt rammet av finanskrisen og at over én million unge under 25 er arbeidsledige.

Thomson er professor i sosiologi ved University of Sussex og har studert britisk ungdom fra middelklassestrøk og arbeiderstrøk, by og land, nord og sør samt ulik etnisk og religiøs bakgrunn.

– Dagens økonomiske krise skiller seg fra tidligere kriser på flere måter. Ikke minst fordi det offentlige tjenestetilbudet er svakere i dag enn under krisen for 20 år siden. Dermed blir unge mennesker enda mer avhengig av hjelp fra familien enn tidligere, sier hun.

Nye allianser?

Thomson ser linker mellom fjorårets opptøyer og den såkalte Occupy-bevegelsen, som har okkupert viktige offentlige plasser i verdens finansmetropoler.

– Det er utrolig interessant at to så ulike grupper tar avstand politikken som blir ført. Nemlig den velutdannete middelklassen og de eiendomsløse. Sammen utgjør disse en fare for regjeringen og den kommersielle sektoren, mener Thomson.

– Plutselig har disse gruppene ikke noe spesielt å tape. Det skaper en flyktig velgermasse. Nå er det langt fra noe nytt at de eiendomsløse blir hardhendt behandlet av politiet. Det nye er at Occupy-bevegelsen blir like strengt behandlet.

Thomson mener det er for tidlig å vite hvordan en eventuell slik allianse vil utspille seg i praksis, men mener at det gir håp.

Planer, håp, drømmer

Ann Nilsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen (UiB) og har forsket på fremtidsutsiktene til ungdom i flere land i Europa. Ifølge hennes forskning er det nettopp ungdommens eget håp for fremtiden samfunnet må satse på.

– Når du er ung har du hele livet foran deg. Selv om strukturene og utsiktene rundt deg forandrer seg, så får du ikke et totalt pessimistisk syn på livet, sier Nilsen.

Sarah Warren kan bekrefte Nilsens teorier gjennom sitt daglige arbeid med ungdom.

– Når ungdom står med ryggen mot veggen og må treffe valg er det utrolig hvor besluttsomme de kan være. Det er ikke alltid jeg syns de er helt realistiske, men man må berømme og oppmuntre pågangsmotet de viser, sier Warren.

Hun påpeker spesielt at unge mødre ofte tar ansvar og ser mange eksempler på jenter som skaffer seg jobb eller utdannelse eller begge deler når de blir mor i ung alder. Uten at Warren dermed vil tegne et rosenrødt bilde av det å bli tenåringsmor.

La meg være ung!

Ungdom representerer en overgang fra det å være barn til å bli voksen og er historisk sett et relativt nytt begrep. Det var først i etterkrigsårene at ungdom for alvor ble definert som en egen – og kjøpesterk – gruppe.

– Overgangen til voksenlivet handler mye om å bli økonomisk selvstendig. En autonom person. Ta på seg voksenforpliktelser. Etablere seg i en  egen husholdning, skape sitt eget liv, sier Nilsen.

Det er viktig å fokusere på mer enn økonomiske forhold når man vurderer ungdoms fremtid og hun mener vi også skal se på strukturelle forandringer og betrakte folks livsløp.

– Ungdoms syn på fremtiden kan begrepsliggjøres med tre termer: Planer. Håp. Drømmer. Det er veldig hverdagslige ord. Det å planlegge er veldig realistisk. Ta utgangspunkt i det som er i nuet og sette seg konkrete mål.

– Som å bli ferdig med videregående skole. Eller studere. Du søker, kommer inn og så vet du hva du skal gjøre de neste årene, sier hun.

– Håp er mindre konkret og håndfast, f.eks å håpe å treffe noen du kan dele livet med. Mens drømmer er noe som befinner seg lengre borte, både i tid og sted.

Nilsen har studert ungdom i flere europeiske land. Hun påpeker at mens portugisisk middelklasseungdom er veldig bevisst på at familien finansierer studiene deres, kan velferdsstaten, studie­lån og fødselsperm bidra til at strukturelle forhold blir usynlige for norsk ungdom.

Det blir ifølge Nilsen lett å si at «jeg velger selv» mens man mister av syne hva det er man egentlig velger – eller velger bort, fordi den strukturelle konteksten valgene tas innenfor tas for gitt.

– I krisetider ser vi ofte forandringer i lovgivning som beskytter arbeidstakerne. De siste 30 årene har vi i Europa sett en veldig forandring når det gjelder fast arbeid.

– Det sies at det er fordi folk, særlig unge mennesker, selv velger midlertidige jobber. Men når det legges til rette for at fast jobb er unntaket, så snakker vi ikke om reelle valgmuligheter, mener Nilsen.

Den nye folkevandringen

Både Nilsen og Thomson ser en rekke bekymringsfulle trekk i liberaliseringen av arbeidsmarkedet, der etterspørsel etter midlertidig ansatte og ufaglærte er i vekst. Ikke helt ulik den utviklingen man har sett i USA de siste tre tiårene.

– Globalisering har lenge vært sett på som utelukkende positivt. Noe som skaper økt mobilitet. Men finanskrisen har vist at det skaper mobilitet på en helt annen måte enn mange inntil nylig hadde trodd. Nemlig ved at en generasjon av unge må emigrere for å skaffe seg arbeid.

– Plutselig er ting snudd på hodet. Nå kommer ikke bare innvandrere til Europa, men unge, velutdannete mennesker fra Europa må også flytte på seg for å finne en jobb, sier Thomson.

Nilsen er bekymret for hva som vil skje med velferdssamfunnet hvis stadig flere unge forlater Europa. Hva skjer med Spania hvis alle unge flytter til Argentina? Hva skjer med Hellas hvis alle unge flytter til Australia? Hva skjer med det spanske samfunnet? Hva skjer med det greske samfunnet?

– Det er viktig å skille mellom hva som er problemer på individnivå og hva som er problemer på samfunnsnivå. Når store deler av ungdomskullene må emigrere skaper det flere problemer enn det løser på samfunnsnivå.

– Dersom vi ikke klarer å ta vare på unge mennesker innenfor det samfunnet vi har i dag, er det ikke bare enkeltmenneskers skjebner det er tale om, men hele samfunnsstrukturen som utfordres med uoversiktlige konsekvenser som resultat, sier Nilsen.

Unntakstilfellet Norge

Mens Europa må stramme inn, går Norge så det griner med sitt velsmurte oljemaskineri.

– Generelt ble alle løftet litt, sier Katrine Løken om oljeboomen.

– Middelklassen ble løftet mest, men vi ser at alle fikk. Det ble et ganske stort løft. Spesielt for de som ikke hadde så mye fra før.

Løken er postdoktor på økonomisk institutt ved UiB og har forsket på hvilken virkning oljeboomen på 70-tallet hadde på inntektene til norske familier. Spesielt i Rogaland.

– Veldig få land har klart å se på effektene av et sånt sjokk i naturressursene, sier Løken om forskningen sin.

– Men så er det jo heller ikke så ofte det skjer på en så ekstrem måte.

Hun påpeker dog at plutselig velstandsøkning kan skje på mange måter, selv om den norske oljeboomen var spesiell. Ikke minst effekten den hadde i Rogaland, hvor økt familieinntekt, for de som hadde lite fra før, hadde direkte påvirkning på neste generasjons økonomiske utsikter.

Ifølge Løken viser annen internasjonal forskning tilsvarende tall på at økonomisk vekst gir ekstra sterk gevinst for de som sliter litt fra før.

Men forskningen viser også at i økonomiske nedgangstider, så vil de mest ressurssvake først merke motbakken. Noe som vil ramme ungdom direkte i form av et stramt arbeidsmarked og indirekte gjennom lavere familieinntekt.