- For de fleste voksne nordmenn kan hverdagen gjennomføres med et minimum av fysisk innsats.

Det konstaterer Anne-Lene Bakken Ulseth, stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Mot denne bakgrunnen har hun sett på aktivitet innen treningssentre og idrettslag i det moderne Norge.

Ulseth gir noen svar på hvor, hvorfor, hvordan og hvor ofte voksne nordmenn er fysisk aktive i sin doktorgradsavhandling, som hun forsvarer ved Universitetet i Oslo i dag.

Inaktiv hverdag

- Ny teknologi er noe av det som muliggjør en inaktiv hverdag i det moderne norske samfunnet.

- Dette fører til at et mye større ansvar legges på hver enkelt av oss. Vi må selv sørge for å være aktive nok, og for å være aktive på riktig måte, sier Ulseth.

- Dette slår ulikt ut sosialt. Det å være fysisk aktiv er en ressurs som er skjevt fordelt i befolkningen.

Kvinner og menn, ulike aldersgrupper og forskjellige sosiale klasser står nemlig overfor ulike mulighetsstrukturer for fysisk aktivitet.

- I en tid der det er vanlig å legge vekt på svekkede tradisjoner og økt individuell valgfrihet, ser det ut til at den enkeltes sosiale bakgrunn har stor betydning for hvilke muligheter en har for å være fysisk aktiv, forklarer doktoranden.

Ulik handlingsfrihet

Måtene vi er fysisk aktive på, tar form i et samspill mellom det strukturelle og det individuelle.

På det strukturelle nivået finnes muligheter for å være fysisk aktiv, både ved tilrettelegging av treningstilbud og politiske prioriteringer, og gjennom normene om hvordan en bør være aktiv.

På individnivået er sosialisering og erfaring, samt forskjeller i fritid, økonomi og kunnskap med på å sette rammer rundt vår handlingsfrihet.

- Dette gir individer ulike ønsker og oppfatninger knyttet til fysisk aktivitet, og påvirker hvordan de opplever å stå overfor forskjellige muligheter, sier Ulseth.

Velger ulik treningsarena

I sine studier av kjennetegn ved treningssentre eller idrettslag, finner Ulseth for eksempel at disse to treningsarenaene tiltrekker seg kvinner og menn i ulik grad.

Siden studien også påviser forskjeller mellom menns og kvinners motivasjon for å trene - for eksempel “prestasjon” mot “utseende” - er det nærliggende å tenke at de påståtte arenaforskjellene egentlig er kjønnsforskjeller.

Analysene viser imidlertid at kjønn og arena har betydning hver for seg, og at strukturelle forhold er viktige for vår treningsmotivasjon.

- Hvis de som har mulighet til å påvirke hvordan de to arenaene skal fremstå, er bevisst dette, kan begge kjønn i større grad enn i dag få et aktivitetstilbud som stimulerer til fysisk aktivitet, avslutter Ulseth.