- Vår hypotese var at en trening som veksler mellom knallharde intervaller og rolige langøkter, hadde bedre effekt på toppidrettsutøvere. Vi kaller det polariseringshypotesen.

- En utøver må restituere seg for å kunne utvikle seg, hvis ikke er det stor fare for overtrening. Våre funn underbygger dette, sier Stephen Seiler ved Universitetet i Agder (UiA).

Nå støttes hypotesen også av ferske tyske data fra 36 roere på toppnivå. Blant kildene i denne undersøkelsen er det 14 OL-medaljører.

- Jeg mener fordelingen av intensiteten på treningen som toppidrettsutøverne bruker viser seg å fungere til “det beste for de fleste” for å yte maksimalt. Dataene fra roerne gir ytterligere støtte til den modellen.

- Til tross for intervalltreningens økende popularitet er den ikke nok. Øktene med lengre lavintensitetstrening er også viktig for utvikling, sier Seiler.

Spanske distanseløpere

På kongressen til European College of Sports Science (ECSS) som avholdes på Norges Idrettshøgskole 24.-27. juni, skal han holde foredrag om forskningsfunnene.

Artikkelen om resultatene fra roerne har han skrevet sammen med de tyske forskerne Arne Guellich og Eike Emrich. Den skal publiseres mot slutten av året i International Journal of Sports Physiology and Performance.

At polariseringsmetoden gir best effekt på toppidrettsutøvere viser også to grupper spanske distanseløpere som har trent etter hver sin metode.

- For idrettsutøvere med en veldig lang konkurransesesong, ser vi at de beste i en periode ofte går tilbake til mye mengdetrening og reduserer høyintensitetstrening.

- Den nederlandske skøyteløperen Sven Kramer står over et par world cup løp rundt januar, og bruker to-tre uker på sykling på Mallorca hvert år i midten av sesongen.

- Norske kommentatorer bruker gjerne å si noe negativt om det, men når han kommer tilbake er han sterk for resten av sesongen og vinner verdensmesterskap, sier Seiler.

OL-gull

En av sine største suksesser opplevde Seiler da han så sine teorier omsatt i praksis under de olympiske leker i Torino den 24. februar 2006.

Fjerde par ut på 10 000 meter skøyter er Øystein Grødum mot nederlenderen Bob de Jong.

På Spicheren treningssenter hjemme i Kristiansand sitter Seiler på ergometersykkelen og følger spent med på sin elev, Bob de Jong.

Nederlenderen vinner parløpet og blir olympisk mester på tiden 13.01.57.

Seiler detter ikke av ergometersykkelen, men han jubler hemningsløst. Litt av gullet er hans. Sett med norske øyne var det kanskje ugreit at Grødum tapte, men sett med forskerblikk var det en seier for UiAs kondisjonsforskning.

Avskrevet

Gjennom internasjonale forskningstreff kom Seiler i kontakt med det nederlandske skøytelandslaget. Bob de Jong var forhåndsfavoritt under OL i Nagano i 2002, men endte langt nede på resultatlistene.

Etter fiaskoen ble de Jong avskrevet av ekspertene, men sammen med Seiler fant han gulloppskriften.

– Jeg viste Jong hvordan pulsen hans varierte, og hva som var forskjellen på gode og dårlige løp. Vi snakket om hvordan han reagerte mentalt på egne prestasjoner, og han lærte noe om å kontrollere sine krefter og å styre sine løp, sier Seiler.

Da gull-løpet i Torino var over, pep det i mobilen til idrettsprofessoren, sms fra Bob de Jong; «Da det var 10 runder igjen av løpet, husket jeg på hva du fortalte meg!»

På ski

Noe av forskningen som endte med gull i Torino, er utført på norske skiløpere på Hovden i Setesdal.

Hjertefrekvens og laktatverdier (melkesyre) er målt på skiløperne etter treningsøktene. I tillegg har utøverne selv vurdert sin anstrengelse etter økten.

En student på UiAs masterprogram i idrettsvitenskap har, under veiledning av Stephen Seiler, samlet inn data fra 400 slike treningsøkter. De fysiologiske målingene og utøvernes egenvurderinger er blitt sammenlignet og vurdert.

Idrettsprofessoren sammenholdt resultatene til lokale skitalenter med liknende registreringer fra tyske roere og fra spanske og portugisiske maratonløpere.

Artikkelen er en omarbeidet versjon fra TEFT nr 1 2008, utarbeidet av Mediepartner AS.