Veiledning kan ha en positiv effekt på sykepleiere som blir veiledet som gruppe. Effekten kommer i form av større grad av tillit og bedre samarbeid.

Les mer om dette her.

Norske og svenske forskere har undersøkt hvordan sykepleierne selv opplever den kliniske veiledningen, og basert på dette har de flere anbefalinger til prosessen.

Letter skyld

- Veiledning kan lette følelsen av skyld og utilstrekkelighet, ikke minst gjennom at man deler erfaringer med kolleger og reflektere over egen praksis, sier Ingrid Johansson ved Universitetet i Gøteborg.

- Samtidig er det slik at det krever mot å se sin egen følelse av utilstrekkelighet i øynene, fremhoder Ingegerd Lindquist ved samme universitet.

De har utført undersøkelsen sammen med professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold.

Hun påpeker at tilgivelse er en viktig side ved forholdet mellom veileder og den som blir veiledet.

- Det er viktig at den som blir veiledet ikke skjuler det han eller hun opplever som sine svakheter, men at de blir akseptert og gis plass. At man kan være svak men samtidig sterk og kompetent for å kunne utvikle sin yrkesidentitet, sier Severinsson.

Lidelse og lettelse

Sykepleiere opplever frustrasjon, at de blir nedverdiget, de føler selvmedlidenhet og maktesløshet. Det kan gjøre dem usikre på egen profesjonell rolle.

Forskerne mener det er viktig at veilederen sørger for at den som blir veiledet ikke føler seg forlatt.

- Dessuten er det viktig at den som får veiledning også får støtte i sin refleksjon over eget ansvar, fortsetter Johansson

- Skyldfølelse kan gjøre det vanskelig å forstå seg selv. Veileder har ansvar for den som blir veiledet, men kan ikke ta over ansvaret fra den som blir veiledet.

Makt og ansvar

Forskerne er opptatt av at en veileder har makt, og derfor må reflektere over hvordan man leder gruppen.

Makt gjør at veileder kan inspirere og sette mot i deltakerne, men også at det kan bli nødvendig å ta en konfrontasjon med gruppemedlemmer som tar for mye plass eller som er destruktive.

- Mange sykepleiere opplever en konflikt mellom det de burde gjøre i sin pleie av pasientene, og den underordnede rolle det er meningen de skal befinne seg i, forklarer Ingegerd Lindquist.

- Veiledningen er en situasjon der man kan ta opp tema som kjønn og sosial rangordning, formulere nettopp disse spørsmålene, reflektere, diskutere og på den måten legge til rette for endring.

Mot

- En modig veileder kan fungere som rollemodell og hjelpe de som får veiledning til å utvikle sin egen identitet som sykepleier, påpeker Lindquist videre.

- Det kan dreie seg om mot til å fortelle sin egen historie og reflektere over den i gruppen, eller mot til å beskrive negative forhold.

Veiledningsprosessen skal gi større innsikt i egen rolle, og hjelpe den som får veiledning til å ta ansvar for egne svakheter, uten å klandre andre. Veiledningen kan gi mot til å være den man ønsker å være.

- Å være modig betyr i denne sammenhengen å handle og reagere mer autonomt, forklarer Ingrid Johansson.

Bekreftelse

I sitt arbeid viser forskerne at den viktigste forutsetningen for profesjonell vekst er å få bekreftelse. Slik bekreftelse fører til en vekstprosess for profesjonelle identitet, for selvtillit og for egenkunnskap.

- Det å få veiledning er å betrakte som en bekreftelse på at det er behov for deg som menneske og som sykepleier, forklarer Severinsson.

- Det er viktig at bekreftelsen kommer fra de øvrige gruppemedlemmene, i tillegg til fra lederen. Har en fått slik bekreftelse, har en lettere for å kunne diskutere vanskelige tema, og å være uenig.

Forståelse og empati

Undersøkelsen viser at en intellektuell forståelse av situasjonen er viktig og kan dempe engstelse:

Teoretisk kunnskap gir trygghet og et potensial til å handle, og det er fullt mulig å drive veiledning ved hjelp av intellektuell forståelse.

Emosjonell forståelse innebærer i tillegg en følsomhet overfor den andre, i tillegg til sympati for hans eller hennes erfaringer og følelsesmessige reaksjoner.

Være til stede

God veiledning er en pedagogisk prosess med utgangspunkt i et møte.

Det aller viktigste er at veileder møter de som skal veiledes på deres eget emosjonelle nivå, og bruker sine egne ferdigheter, sin egen kunnskap og varme.

- Grunnlaget for møtet er kommunikasjon, verbalt, kroppslig og på andre måter, og det å kunne lytte forutsetter kunnskap, varhet og emosjonell involvering, forklarer Severinsson.

- Dette betyr ikke bare evnen til å være stille, men også evnen til å være til stede der og da, og mot til å la seg gripes følelsesmessig, noe som er det aller vanskeligste, sier hun.

Tillit og trygghet

- Når man føler man kan stole på de andre medlemmene av gruppen, er man kommet så langt at man kan fortelle, også om sin opplevelse av utilstrekkelighet, uten å oppleve at man mister kontroll over situasjonen, fortsetter Severinsson.

- Tillit påvirker evnen til å lære, og er en forutsetning for personlig vekst.

- En veileder kjenner kanskje ikke selvbildet til alle medlemmene i gruppen – det er derfor all grunn til å være forsiktig, sier hun.

Egne erfaringer

I veiledningssituasjonen setter sykepleieren ord på sine innerste tanker og følelser om det han eller hun har opplevd.

- Det er viktig å lytte nøye til sin egen fortelling, og til de andres, sier Severinsson.

- Ingen kan ha en autentisk dialog med andre før man har en autentisk dialog med seg selv. Deltakere som kanskje ikke er så pratsomme, trenger kanskje hjelp til å starte både den indre og den ytre dialogen for å klare å formulere tanker og følelser i ord.

Dele og reflektere

Når man deler, åpner man opp og avslører sider ved seg selv som ikke er umiddelbart synlige.

Å dele erfaringer fører til ny kunnskap og hjelper den som får veiledning til dypere selvinnsikt, som kan danne grunnlag for et mer tillitsfullt forhold til andre.

- Et mer reflektert forhold til seg selv og egen praksis bidrar til økt modenhet og for utviklingen av en profesjonell identitet, hevder Ann-Kristin Holm Wiebe ved Göteborgs universitet.

Lek

Lek i veiledningen fremmer kreativitet, læring, mot og profesjonell vekst.

Når veilederen legger til rette for lek, blir det mulig å bruke ulike former for kommunikasjon, språk, tanker og følelser.  

- Det kan for eksempel dreie seg om å bruke bilder, fotografier eller rett og slett kroppen for å gestalte eller finne fenomen. 

Utfordringer

- Utfordringer i form av inspirasjon, invitasjon, oppmuntring, avvisning og provokasjon er nødvendige for personlig vekst, sier Holm Wiebe.

- Det som er annerledes utfordrer det som er vanlig, og det er viktig å møte annerledesheten med “Dette forstår jeg ikke, hva betyr det?” Og “Hva kan jeg lære av dette?”

- Utfordringer kan være slitsomme. Det er derfor ikke underlig at de fleste av oss foretrekker bekreftelse på det vi allerede vet og kan, men dette fremmer altså ikke nødvendigvis personlig eller profesjonell vekst.

Referanse:

Basert på bokkapitel i en antologi utgitt av Routledge Handbook of Clinical Supervision. Fundamental international themes. Edited Cutcliffe J, Hyrkäs K og Fowler J.