- Disse barna forstår mye, men kommer sørgelig til kort når de skal formidle det de forstår, sier professor Kristian Emil Kristoffersen ved Insitutt for lingvistikk ved Universitetet i Oslo.

Cri du chat-syndrom (cdcs) er en sjelden diagnose som er resultat av manglende materiale på den korte armen av kromosom fem. Barn med cdcs er ofte hyperaktive eller har andre adferdsproblemer. Noen av barna skader seg selv med å dunke hodet mot veggen eller klore seg til blods.

Psykologisk forskning har til nå pekt på store problemer for disse barna med å uttale ord, men ingen har fulgt språkutviklingen. Kristoffersen holder nå på å utvikle grunnlag for terapiprogram for disse barna.

- Bedre språk vil dempe selvskadingen, sier Kristoffersen og legger til:

- Det er naturligvis bare en hypotese, men vi ser at de barna med cdcs som kommuniserer best er roligere. De som skader seg selv kommuniserer dårligst.

Første analyse

Professor Kristoffersen har observert barn med cdcs i omtrent ti år, og han er den første som har analysert artikulasjon hos ett barn med denne diagnosen.

Diagnosen cri du chat (katteskrik) ble stilt første gang i 1963, og i Norge fødes det cirka ett barn hvert år med denne kromosomskaden. Når de blir født skriker disse barna som en katt, og det blir foretatt kromosomtest som identifiserer skaden. De lærer å gå senere enn vanlig, og de snakker aldri helt som andre barn.

Lite hjelp hos logopeder

Ifølge Kristoffersen får de også svært liten hjelp hos logopeder, fordi de har så dårlig utsikt til bedring.

- Min påstand er at det vet de svært lite om. Det finnes nesten ingen beskrivelse av språkutviklingen hos disse barna. Siden det finnes så lite kunnskap om språkutviklingen hos disse barna, har logopedene vært svært lite villige eller interessert i å arbeide med dem.

Kristoffersen er dermed også den første som presenterer kunnskap om hva man kan forvente av cdcs-barna språklig.

Generelle resultater

Den språkforskning som er gjort på cri du chat er psykologisk forskning.

- Psykologene har befattet seg med cdcs. Men problemet er at deres resultater er veldig generelle, av typen “forstår bra, men kommuniserer dårlig”. Men på hvilken måte kommuniserer de dårlig, hvorfor lager de språklydene galt? spør Kristoffersen.

Og svaret blir altså muligens å finne når Kristoffersen har gjort sitt forskningsprosjekt ferdig.

- Det jeg oppfatter som det viktigste i arbeidet mitt er at jeg genererer ny kunnskap som kan komme til nytte både i testing og i terapi, sier Kristoffersen.

I slutten av måneden skal Kristoffersen legge frem resultatet av forskningsarbeidet på Den internasjonale logopedikonferansen i Brisbane, Australia.