Daglig ringes Paul Richards ned av representanter for regjeringer verden over, FN- systemet og frivillige organisasjoner, som er desperate etter å finne ut hvordan ebola-epidemien best kan stanses.

Han er professor i sosialantropologi ved Wageningen University i Nederland, ekspert på Vest-Afrika og skal snakke om ebola-epidemien på Universitetet i Oslo onsdag 5. november.

Historisk refleks fra slavehandelen

Som antropolog med mange års fartstid i Sierra Leone er Richards spesielt opptatt av de kulturelle forutsetningene og barrierene i forhold til ebolaepidemien.

Det siste året har han sett at både FN-systemet og organisasjoner som Leger uten grenser engasjerer antropologer for å møte ebolafaren.

I følge Richards nærer store deler av befolkningen i Sierra Leone en dyp skepsis mot fremmede, som en historisk refleks fra slavehandelen. Den gang ble folk lokket vekk av fremmede og forsvant for godt.

- Ebola-epidemien, isoleringen av de syke og raske begravelser - uten mulighet for å ta farvel - vekker historiske mareritt, som det er viktig å være oppmerksom på, understreker han.

Frykt for ryktespredning

Vest-Afrika-eksperten understreker at det ikke gjør saken bedre at flere ebolaofre har forsvunnet, uten at myndighetene eller hjelpeorganisasjonene har kunnet gjøre rede for hvor de har blitt av.

Hjelpeorganisasjonene har hatt for dårlige rutiner for å registrere alle ebolaofre. De siste seks månedene er imidlertid bedre systemer i ferd med å komme på plass.

Likevel har, ifølge Richards, myndighetene et forklaringsproblem overfor en fortvilet enke, som ikke har fått se sin manns døde kropp, og som ikke føler seg trygg på at det var nettopp han som ble begravet i en plastsekk. 

Antropologen råder hjelpearbeidere til rutinemessig å ta bilder av likene, slik at de pårørende i det har et bevis på at det er deres kjære som er håndtert.

Om internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke klarer å etablere et tillitsforhold til befolkningen, frykter Richards at overtro og ryktespredning kan ta overhånd. Som for eksempel at ebola er en amerikansk oppfinnelse plantet i muslimske afrikanske land for å utrydde befolkningen.

Eller at de såkalte internasjonale hjelperne bare er ute etter nyrene eller andre kroppsdeler og har funnet opp hele ebola-epidemien for å kunne hente ut det de vil ha.

Siste respekt

Begravelsesritualene i Sierra Leone og Vest–Afrika har av flere hjelpeorganisasjoner vært pekt ut som spesielt smittefarlige.

Richard understreker at det ikke er begravelsene i seg selv, men stellet av de døde, som er det kritiske punktet. Å hjelpe til med å stelle den døde kroppen er en måte å vise respekt på, som kvinnene tradisjonelt står for. Er den avdøde innflytelsesrik, kan så mange som 10 til 15 kvinner være involvert i stellet.

- Det er viktig å gå i dialog med dem som har innflytelse i landsbyene for å forhindre at så mange utsetter seg for smittefare. Vi må sørge for at de kvinnene, som skal stå for stellet, får utstyr slik at de beskytter seg selv tilstrekkelig, sier han.

Kan lære av HIV-epidemien

Richards mener at de som nå er involvert i arbeidet med ebola må ta med seg erfaringene fra håndteringen av HIV og aids. Også da rådet det en hysterisk stemning den første tiden.

- Man får verken HIV eller ebola av at noen nyser. Sykdommen smitter via blod og i tette relasjoner, sier Richards, som understreker at intimsfæren, familieforhold og seksualitet er tabubelagte områder, som kan være vanskelig å få tilgang til om man ikke kjenner kulturen godt.  

- Kunnskap, men ikke nødvendigvis den rette form for kunnskap, har fått prege hjelpetiltakene mot ebola. Antropologer som kjenner kulturen kan bidra til å komplettere kunnskapsbildet og bekjempe ebola mer effektivt, sier Richards. 

Vest-Afrika i karantene

På spørsmål om hvordan han ser for seg situasjonen i Sierra Leone og andre ebola-rammede land fem år frem i tid, ser han for seg ulike scenarier. 

- Det mest positive framtidsscenarioet er at verdenssamfunnet får kontroll over epidemien. Vi gir oss ikke før vi har funnet det siste tilfellet av ebola i en øde landsby og tatt knekken på det.

 Richards krysser fingrene for at det kommer en ny medisin og en effektiv vaksine. Tar han mørkere briller på, ser framtiden mindre lovende ut

- Fortsetter smitten å spre seg ukontrollert, kan verdenssamfunnet komme til å stenge av deler av Vest-Afrika til epidemien brenner ut av seg selv. Man lar rett og slett de som er rammet dø ut.

Richards understreker at han ikke tror det vil gå så langt. Han velger å være optimist.   

I den siste har han sett at stadig flere lokalsamfunn tar aktivt ansvar. De nekter utenforstående adgang når det er ebolautbrudd hos dem. De ber om medisinske råd og varsler om utbrudd tidlig i sykdomsfasen, noe som er helt essensielt om man skal få has på sykdommen.

Ikke lenger isolert i landsbyer

Richards mener at det internasjonale hjelpeapparatet gjorde en fundamental feil i vurderingen av de første ebola- utbruddene Sierra Leone og i Vest- Afrika.

Aktørene forstod ikke at de tilfellene man så i Vest- Afrika var annerledes enn de 29 andre ebolautbruddene man har håndtert siden 1972.

De tidligere tilfeller av ebola har stort sett vært i isolerte landsbyer, som det har vært mulig å stenge av helt fysisk fra omverdenen. I Vest- Afrika er ikke landsbyene isolert på samme måte. Mange av dem er nærmest for forsteder til byene å regne. Folk reiser til og fra og har hele tiden kontakt.

 - Ebolaen fikk derfor spre seg raskt, ikke minst via helsearbeidere og sykehussystemet. Dette hadde verken lokale myndigheter, hjelpeorganisasjoner eller verdenssamfunnet tatt høyde for, sier Richards.