Mens menneskebarn reagerer svært ulikt på stress, og noen klarer seg bra på tross av store påkjennelser, viser rottebarn et tydelig mønster. Jo mer stress, jo større er sjansen for problemer senere i livet.

Anne Marita Milde har atskilt rottemødre og deres avkom tre timer daglig i den mest sårbare utviklingsfasen, fra levedag to til 14. Hennes forskning viser at tidlig atskillelse mellom mor og barn gir både psykologiske og somatiske virkninger.

Økt risiko for angst og tarmlidelser, dårligere læring og hukommelse, og økt preferanse for alkohol, er noe av det som preger rottebarna etter atskillelsen.

Oppmerksomhet er positivt

- Når mor kommer tilbake etter slik påtvunget atskillelse, vier hun ungene mindre oppmerksomhet enn normalt. Dette slår helt klart negativt ut for ungene, forteller Milde, som er postdoktor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen.

Parallelt har Milde skilt andre mor og avkom i mye kortere perioder, ti minutter daglig, noe som førte til at mor vier ungene mer oppmerksomhet enn normalt.

- Dette slår heldig ut for avkommet, noe vi måler på vekt, stressrespons og symptomer på tarmlidelser som voksen.

- Det er tydelig at ungene er helt avhengige av taktil stimulering, at mor slikker dem, drar dem inn under buken og dier, og bærer dem etter nakkeskinnet.

- Slikkingen er også viktig for å stimulere utskilling av urin, ellers kan avkommet bli sykt og ikke leve opp, påpeker Milde.

22 døgn gamle er avkommene store nok til å klare seg selv, og rottemor forlater dem. Rotter regnes som fullvoksne når de er tre-fire måneder gamle.

I denne fasen har Milde utsatt rottene sine for ulike manipulasjoner, for eksempel med høyfrekvent lyd.

- Det er signifikant forskjell på de rottene som har vært adskilt fra mor tre timer daglig og de som har vært adskilt i ti minutter. Førstnevnte har langt høyere skvettrespons, noe som i virkeligheten er et parameter på angst.

Stress gir alkohol-preferanser

I andre målinger har hun plassert rottene i en stor, firkantet boks. De med kort morsseparasjon orienterer seg greit over hele boksen, mens de med lang separasjon holder seg mer langs veggene og hjørnene, og viser mindre nysgjerrig atferd.

Dessuten viser de langtidsseparerte rottene langtidseffekt om de utsettes for akutt, ubehagelig og uforutsigbart stress, forteller Milde.

- Jeg testet blant annet med korte, elektriske støt, og de langtidsseparterte viste veldig høy stressrespons selv flere uker senere.

- Jeg har også funnet at denne gruppen viser klare symptomer på fysiologisk forstyrrelse og sårdannelse i tykktarmen. Andre studier viser at disse rottene har en økt preferanse for alkohol.

- Til tross for slike signifikante funn: Ser du eksempler på at noen klarer seg likevel, mot oddsene?

- Jo, noen klarer seg likevel, men de er i klart mindretall. Dessuten har vi i disse forsøkene bare sett på virkninger avgrenset til angst og tarmsykdommer.

- Hadde vi studert andre mulige virkninger, ville vi kanskje sett at de som tilsynelatende klarer seg bra, har utviklet andre problemer, for eksempel problemer med læring eller hukommelse.

- En større amerikansk undersøkelse fra 2003, der 17 000 voksne mennesker deltok, viser en klar sammenheng mellom betydelig stress i barndommen og overhyppighet av blant annet hjerte- og karsykdommer som voksen, samt rusproblemer, påpeker Milde.

Forsker med bredt perspektiv

I en tidlig fase gikk Milde til litteraturen for å finne data om forholdene mellom tidlig mor/barn-separasjon og tarmsykdommer, og var overrasket over å ikke finne noe som helst.

I forskningen har hun beveget seg bort fra et rent medisinsk eller rent psykologisk perspektiv, og over til et bredere, hvor både psykologiske, biologiske og miljømessige faktorer er innkapslet.

- Medisinske forklaringsmodeller, for eksempel bakterielle årsaksforklaringer på magesår, har nok vært mer akseptert enn de mer diffuse og sammensatte psykosomatiske årsaker, som jeg er spesielt opptatt av.

- Det er nok litt spesielt at jeg som utdannet psykolog forsker på tarm, men jeg er opptatt av å bruke min utdanningsbakgrunn og kliniske praksis til å finne ut mer om betydningen av tilknytning, og hvilken risiko fravær av nærhet gir for å utvikle stressrelaterte symptomer og lidelser som voksen.

- Kan funn ved rotteforsøk overføres til å fortelle noe om oss mennesker også?

- Jeg er påpasselig med ikke å la meg forlede til å tenke: «Jeg har funnet årsaken!» Jeg sier at denne forskningen peker på ulike virkninger og viser at man ikke kan utelukke en sammenheng mellom tidlig mor/barn-separasjon på den ene siden, og økt stress og tarmproblemer på den andre.

- Men vi må være forsiktige med å generalisere og si at separasjon er uheldig, punktum. Flere faktorer spiller inn her, blant dem personlighet, omsorg fra andre i nærmiljøet, spesiell oppmerksomhet fra barnehagepersonell eller lærere.

Studerer magepasienter

Likevel har all forskning på dyr en målsetting om å formidle ny kunnskap også om mennesker, påpeker Milde. Da trenger man å komplettere med kliniske studier på mennesker.

Samtidig med rotteforsøkene har Milde derfor også drevet med såkalt tilknytningsforskning, en gren innen psykologien hvor man studerer ulike mor/barn-samspill og hvilke virkninger disse gir i det voksne liv.

Hun har intervjuet pasienter med organisk tarmlidelse (UC), hvor røntgen eller ultralyd påviser sår, og pasienter med funksjonell tarmlidelse (IBS), hvor man med medisinske målinger ikke kan påvise sår, til tross for at pasienten har klare symptomer.

Dataene er til analyse i skrivende stund, og foreløpige funn viser interessante forskjeller mellom de to pasientgruppene.

- Undersøkelsen viser at funksjonelle plager i stor grad skyldes psykologiske faktorer. Dessuten viser den at både traumatiske barndomsopplevelser og separasjon fra nære omsorgspersoner gir økt grad av engstelse for å bli forlatt som voksen, røper Milde.

Substituttmor fungerer fint

Til sist: Hva forteller rotteforsøkene oss om kjønn?

- Det er ikke slik at rotteavkom er avhengig av sin biologiske mor for å utvikle seg til en harmonisk og velfungerende voksenrotte.

- Forsøk viser at substituttmor fungerer like fint dersom hun viser tilstrekkelig omsorgsatferd. Rotter utvikler ikke emosjonelle bånd på samme måte som vi mennesker gjør.

I teorien skulle også rottefar ha kunnet fungere som substituttmor, men i virkelighetens verden skjer dette aldri.

- Rotter er laverestående pattedyr. Hannens rolle er å befrukte. Jo flere han befrukter, jo bedre. Noe annen rolle har han ikke i denne sammenhengen.

- Blant høyerestående pattedyr som sjimpanser kan farens rolle være mer framtredende. Generelt er det slik at jo mer høyerestående art, jo større rolle spiller far når det gjelder beskyttelse av avkommet, avslutter Anne Marita Milde.