Han er Norges fremste, mest renommerte og siterte statsviter. Han har fått mange internasjonale priser og æresbevisninger.

Som første utlending mottok han i 2003 John Gaus-prisen fra den amerikanske statsviterforeningen, og nylig fikk han Herbert Simon-prisen for sine bidrag til byråkratiforskningen.

Han ble kommandør av St. Olavs Orden i 2007.

Begynte i kommunen

Olsen startet sin akademiske karriere med å studere kommunal budsjettering. Her ble han slått av innslaget av ritualer og symbolikk i beslutningsprosesser. I forhold til konvensjonelle rasjonalitetsforståelser er dette hvite flekker.

Dette gav opphav til en enestående akademisk karriere i jakten på en bedre forståelse av hvordan moderne organisasjoner fungerer. I dag forbindes Olsen med ny-institusjonalismen i internasjonal samfunnsforskning.

Han fikk stor oppmerksomhet for arbeidene sine i den første maktutredningen (1972-83). Med grunnlag i et meget omfattende mandat, med forskningsoppgaver som kunne ta pusten fra de fleste, med svært små midler, ble det bygd opp et formidabelt forskningsmiljø i Bergen rundt administrasjonsforskningen. Olsen var en drivende kraft i dette.

I 1976 kom boka Ambiguity and Choice in Organizations som han redigerte sammen med James G. March. Deres livslange samarbeid daterer seg tilbake til 1968, da Olsen dro på forskningsopphold til Irvine, California.

Allerede i 1972 publiserte de sammen med Michal D. Cohen garbage can-modellen om organisasjonsvalg basert på samtidighet i kobling mellom problemer, løsninger og beslutningsmuligheter. Det ble en internasjonal suksess; en av verdens mest siterte samfunnsvitenskapelig artikler.

En arbeidsom akademiker

Her ble grunnlaget lagt for det store forskningsprosjektet som Olsen-skolen i den norske maktutredning utviklet seg til å bli. Den bidro til å fornye pensumlister i statsvitenskap langt ut over Norges grenser.

Bøkene kom på rekke og rad, gjerne to i året. I l978 kom både Politisk organisering og Byråkrati og beslutninger, og i 1980 Aksjoner og demokrati og Meninger og makt. Organized Democracy kom i l983.

Petroleum og politikk fra 1989 er en bok som i disse dager med fordel kan leses på nytt. Mange ble sjenerøst dratt med som medforfattere og mange fikk et løft gjennom deltakelse i store og små prosjekter.

For en arkitektonisk statsvitenskap

I Statsstyre og institusjonsutforming fra 1988 er mange av bidragene samlet, og programmet om statsvitenskap som arkitektonisk vitenskap, en styringsvitenskap i konkurranse med økonomi og jus, lansert.

Det gjelder bruken av institusjonsutforming som politisk virkemiddel. Her er begreper som den segmenterte stat, staten som supermarked eller moralsk fellesskap, temporale ordener og organisert anarki.

En forskningsentreprenør

Olsen er en forskningsentreprenør som la grunnlaget for sitt renommé gjennom maktutredningen, men som aldri har hvilt på sine laurbær.

Han har sittet i uttalige styrer og råd, i tidsskriftsredaksjoner og i forskningsinstitusjoner over hele Europa, og vært gjesteforeleser ved universiteter i alle verdensdeler.

Han var med i den svenske maktutredningen fra 1985 til 1990 hvor han rakk å gi ut to bøker.

Han har vært en eminent entreprenør i å skape gode forskningsmiljøer og å levere reformrelevant kunnskap, som for eksempel i NOU-en “En bedre organisert stat” fra 1989.

Tidlig kritisk til New Public Management

Han var initiativtaker til LOS-programmet for forskning i ledelse, organisasjon og styring under Norges forskningsråd fra 1987 til 1996.

Fra 1987 til 1994 ledet han LOS-senteret under dette programmet i Bergen. Her sto studier av forvaltningsreformer sterkt, og ikke få kritiske arbeider om New Public Management ble produsert lenge før det ble norsk realitet. Internasjonale trender ble satt på begrep og sektorovergripende analyser ble et varemerke.

En mer normativ vending

I 1989 kom også den boka som han er mest kjent for, nemlig Rediscovering Institutions. Den er skrevet sammen med March, og oversatt til flere språk.

Grunntanken her ble formulert i en artikkel om ny-institusjonalismen i 1984, som kom på 6. plass når American Political Science Review skulle kåre de viktiges artiklene det siste hundreåret. Det var her “the logic of appropriateness” ble formulert, og det var her mer politiske og normative elementer ble introdusert i teorien om organisasjonsvalg.

Roller, regler, rutiner, oppmerksomhetsstyring og identitetsdannelse er stikkord. Ikke bare egeninteresse driver aktørene, men også deres ønske om selvrespekt og anstendighet.

Institusjoner og identitet kan sies å gi aktørene grunner for å handle i mot sine egeninteresser. Med dette er de tidligere påviste hvite flekkene med hensyn til rasjonalitet, kanskje i ferd med å fargelegges.

Det ny-institusjonelle perspektivet gav opphav til flere arbeider utover 90-tallet, med nye samarbeidspartnere. I 1995 kom oppfølgeren til Rediscovering Institutions, nemlig Democratic Governance, også den skrevet sammen med March. Politiske institusjoners evne til å skape solidaritet, identiteter, makt og ansvarlighet er her i fokus.

Det demokratiske eksperimentet EU

Men så var det dette med EU da, dette eksperiment uten presedens. Hvordan sto det til med kunnskapsnivået om den europeiske integrasjonsprosessen og hvorfor satte Europeiseringen seg gjennom nærmet uavhengig av nasjonale valg?

I 1994 så ARENA, (nå Senter for Europaforskning ved UIO) dagens lys i Oslo. Her ble det utviklet et robust senter med en tverrfaglig stab med et enhetlig forskningstema. Olsen søkte aktivt etter medspillere i andre fag, både historie, jus og filosofi fikk en plass rundt bordet.

Statsvitenskapen skulle bringes nærmere sine kontinentale røtter. Det ble en interessant konstruksjon. I regelmessige tirsdagsseminarer ble alle behandlet ut fra samme kritiske standard, om de var studenter eller utenlandske berømtheter.

Fortsatt produktiv

Olsen har fortsatt sin store produksjon på ARENA, og hva var mer naturlig enn at han ble bedt om å skrive åpningsartikkelen da Cambridge nylig lanserte European Political Science Review. I 2006 kom monografien Europe in Search of Political Order, hvor mange av bidragene til hans europaforskning er samlet.

Systematisk, ambisiøs, stor spennvidde og usedvanlig arbeidsevne kjennetegner Olsen. En kan bare undre seg over at skrivebordet alltid er ryddig.

Stort nettverk og stor autoritet, er andre stikkord, men det er også teft for sosiale og politiske problemer og en tro på at demokrati er noe mer enn flertallstyre og hierarki.

Hans interesse for det europeiske universitet må sees i dette lys. I senere år har han arbeidet med Bologna-prosessens sosiologi.

Det gode byråkratiet

Hans fascinasjon for byråkratiet som organisasjonsform har vedvart.

Som Max Weber framholdt er det et uovertruffent organiseringsprinsipp, i lys av hvilket alle andre prinsipper fortoner seg dilettantiske.

I all reformiver må ikke dette glemmes, advarer Olsen.