Det er i år 50 år siden Roma-traktaten ble undertegnet, og den Europeiske Union ble unnfanget.

Det siste tiåret har vært preget av rask EU-ekspansjon. Ti nye land er blitt medlemmer, EU engasjerer seg på mange nye politikkområder, og det er mer overnasjonal styring.

Fargerik familie

EU har gått fra å være en klubb for rike og ganske like land til å bli en stor og fargerik familie.

- Det har gått på bekostning av hvilke krav man realistisk kan stille til overnasjonalitet og konformitet på nasjonalt nivå, hevder Svein S. Andersen og Nick Sitter, begge professorer ved Handelshøyskolen BI.

Andersen og Sitter har gjennomført en studie av det nasjonale spillerommet til medlemslandene i EU som er publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Journal of European Integration.

Drømmen om nasjonal råderett

På 1990-tallet var det en utbredt oppfatning at selv om EU til tider slet med å få gjennomslag for felles politikk, så representerte systemet sterke krefter i retning av standardisering når EU-lover først var vedtatt.

- Det gjaldt det meste, fra industri og offentlig sektor til agurker og kondomer. Det var muligheter for påvirking i beslutningsfasen, men det var alminnelig antatt at spillerommet for nasjonal tilpasning i implementeringsfasen var svært begrenset, fremholder Andersen og Sitter.

Utenforlandet Norge valgte å inngå en EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde)-avtale med EU, som trådte i kraft i 1994.

EØS-avtalen innebar mindre mulighet for Norge til å påvirke beslutninger enn ved fullt EU-medlemskap. Til gjengjeld var tanken at Norge på denne måten ville oppnå større form for nasjonal tilpasning innen det indre marked.

Forskjellige former for EU-integrasjon

- Det har ikke slått til. Spillerommet er i praksis langt større innen EU enn det Norge har oppnådd gjennom sin praktisering av EØS-avtalen, hevder Svein S. Andersen og Nick Sitter, som kan dokumentere et betydelig mangfold i de ulike medlemslandenes tilpasning.

- Økt integrasjon på EU-nivå går sammen med et svært variert og sammensatt bilde på nasjonalt nivå i medlemslandene, hevder BI-forskerne.

De mener EU-debatten lenge har vært basert på urealistiske forutsetninger om EUs evne til å overvåke og sanksjonere utviklingen i de enkelte land.

Ifølge Andersen og Sitter har det vært en tendens til å overdrive effekten av EUs integrasjon i form av felles institusjoner, lover og rettssystem.

Ikke homogen integrasjon

- EU-integrasjon har blitt sett som ensbetydende med homogen integrasjon. Men slik homogen integrasjon er slett ikke er ikke det samme som EU-integrasjon. Nyere forskning viser at den ikke engang er særlig typisk, hevder EU-ekspertene.

- Det er viktige nasjonale nyanser og forskjeller, til og med på kjerneområder som konkurransepolitikken. Selv om den felles melodien er europeisk, er de nasjonale stemmene stadig hørbare.

Svein S. Andersen og Nick Sitter presenterer tre andre mulige hovedformer for integrasjon innenfor EU i tillegg til homogen integrasjon:

1) Ønsket integrasjon: Noen ganger vil land legge seg tett opp til EUs intensjoner fordi de selv ønsker en slik tilpasning.

2) Autonom integrasjon: Det innebærer at stater gjennomfører formell implementering i form av å akseptere beslutninger og regler, men oppfølgingen vil ha stort spillerom for lokal tradisjon så vel som kreativitet.

3) Avvikende integrasjon: Det forekommer også at land gjennomfører tiltak formelt, men likevel ser gjennom fingrene med avvik fordi EUs politikk og lovgiving er på kollisjonskurs med lokal praksis.

De to første av disse er, ifølge Andersen og Sitter faktisk de mest vanlige.

Lokal tilpasning

De vanligste formene for EU-integrasjon er preget av at prinsipper tilpasses ulike politiske motkrefter.

EU har begrenset evne til overvåking og oppfølging på nasjonalt nivå.

Implementering og praktisering av felles beslutninger og lover påvirkes av lokale tradisjoner, kompetanse og interesser, konstaterer Andersen og Sitter.

Effekten av en lov eller beslutning på EU-nivå kan derfor variere sterkt på tvers av land.

- Ofte er EU direktiver utformet nettopp med sikte på at enkelte land skal kunne skrive dem inn i sitt nasjonale lovverk på sin særegne måte, hevder BI-forskerne.

- Dette stiller EU-medlemskap og EØS-alternativet i et helt annet lys enn i 1994. I dag ser det ut som spillerommet også i nedstrømsfasen er større med fullt EU-medlemskap enn med EØs-alternativet, hevder Svein S. Andersen og Nick Sitter.

Referanse:

Andersen, Svein S.; Sitter, Nick (2006). Differentiated Integration: What Is It and How Much Can the EU Accommodate? Journal of European Integration 28(4): 313-330.