Jeg er også et menneske. Jeg vil bli sett. Jeg vil at hele verden skal vite det hvis jeg sier eller tenker noe smart. (Illustrasjon: alekseiveprev, Shutterstock, NTB scanpix)
Jeg er også et menneske. Jeg vil bli sett. Jeg vil at hele verden skal vite det hvis jeg sier eller tenker noe smart. (Illustrasjon: alekseiveprev, Shutterstock, NTB scanpix)

God analogi, Eivind. God analogi!

JEG BARE ELSKER FORSKNING: Som forskningsjournalister er vi drillet i å stille «dumme» spørsmål uten å bli flaue eller skamme oss. Men vi er også mennesker med behov for anerkjennelse og bekreftelse.

Published

Det er én felle vi journalister gjerne går i de første gangene vi skriver om forskning og intervjuer forskere:

Vi forbereder oss så godt vi kan, og når vi møter forskeren, prøver vi å vise hvor mye vi har skjønt. Vi prøver å stille smarte og intelligente spørsmål og kommer med innspill underveis som gjerne inneholder faguttrykk og andre uhumskheter.

Etter en stund lærer vi, forhåpentligvis, at det er den motsatte tilnærmingen som fungerer best:

Vi forbereder oss fortsatt like godt. Men vi prøver heller å stille spørsmål som for forskeren sikkert høres latterlig enkle ut. Og vi gjentar dem hvis forskeren ikke kommer ned til vårt nivå.

Forskningsjournalister er også mennesker

Jeg håper og tror at jeg har kommet over den første fasen. Jeg prøver i hvert fall å være bevisst på at det ikke er noen grunn til å prøve å imponere verken nobelprisvinnere eller andre forskere.

Men jeg er også et menneske. Jeg vil bli sett. Jeg vil at hele verden skal vite det hvis jeg sier eller tenker noe smart.

Det siste skjer ikke særlig ofte, men denne uka blusset stoltheten opp da jeg intervjuet direktør Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Nullvisjonen – min nullvisjon

Vi snakket om den siste rapporten fra FNs klimapanel – den om 1,5-gradersmålet. Han fortalte meg at han mente det var viktig å ha et mål selv om svært få tror at det er mulig å nå det.

– Jo nærmere du kommer målet, jo bedre er det, selv om ikke målet nås, sa Furevik.

– Er det litt som nullvisjonen i trafikken? spurte jeg.

– Ja, du kan gjerne sammenligne det med det. Det er en veldig god analogi, sa Furevik.

Veldig god!

Han gjentok det samme litt senere i intervjuet, og det var ikke rart at jeg ble rimelig fornøyd med meg selv.

Kan jeg få skrive at det var min analogi? Please?

Selvfølgelig skulle analogien med i artikkelen. Den var jo ganske god. Men det var liksom ikke nok. Jeg ville at alle skulle få med seg at det var min analogi.

– Kan jeg skrive at det var min analogi? Jeg vil at folk skal vite det, tagg jeg redaksjonssjefen. Jeg foreslo noe sånt som «Når forskning.nos journalist spør om det kan sammenlignes med nullvisjonen i trafikken, svarer Furevik: – Det er en veldig god analogi.»

– Legg bort egoet ditt, Eivind, svarte han.

– Kan jeg i det minste skrive «– Det er en veldig god analogi, sier Furevik anerkjennende til forskning.no», fortsatte jeg.

Tilbake kom det bare et smilefjes og en sleivete melding som ikke egner seg på trykk.

Det var bare å svelge stolthet, anerkjennelse og ønsket om å bli sett. Leserne tror sikkert at det var Furevik som foreslo det, og det måtte jeg bare klare å leve med.

Ulv, ulv-analogien

Dagen etter var jeg på ny i storform. BI-forsker Per Espen Stoknes snakket om hvordan folk blir vant til og etter hvert distanserer seg fra klimaforskernes dommedagsscenarier og at de må rope høyere og høyere.

– Er det det samme som ulv, ulv-historien? spurte jeg.

– Helt riktig, svarte Stoknes.

Den var jo ganske opplagt og ikke like mye å svulme opp for, men likevel. Jeg henger med, liksom. Jeg er ikke bare en passiv lytter.

Ulven ble også med i artikkelen, men selvfølgelig uten at noen ser at det var min idé. Sånn er det bare og sånn bør det sikkert være.

Det er ikke jeg som skal skinne.

PS. He-he. Nå lurte jeg redaksjonssjefen. Nå vet alle at det var min analogi. Min analogi! Bare min.

Jeg bare elsker forskning

Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål. Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.

Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom. På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.

Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller. Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.

Her finner du alle sammen: Jeg bare elsker forskning.