Blir du redd av slike bilder? Kjenn på frykten, aksepter den, og bruk den. (Foto: DR Travel Photo and Video / Shutterstock / NTB scanpix)
Blir du redd av slike bilder? Kjenn på frykten, aksepter den, og bruk den. (Foto: DR Travel Photo and Video / Shutterstock / NTB scanpix)

Blir du redd av dystre spådommer? Slik gjør du frykten til et klimavåpen

Det er helt naturlig å bli redd når FNs klimapanel presenterer dystre spådommer om klodens fremtid. – Men frykten har også en konstruktiv energi, sier psykolog Per Espen Stoknes.

Published

Mandag denne uken la FNs klimapanel frem rapporten som viser hva som må gjøres for å nå et mål om maksimalt 1,5 grader med global oppvarming sammenlignet med nivået i førindustriell tid.

Klimagassutslippene må ifølge rapporten reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

– Denne rapporten viser alvoret og må være en kraftig vekker for oss alle, sa klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) i en kommentar.

Det er lett å bli skremt av de dystre scenariene. Frykten kan ramme deg og meg når vi tenker på våre barn og barnebarn, fremtidige generasjoner eller dem som lever på steder som er enda mer utsatt enn oss.

Hva gjør denne frykten med oss?

Frykt og skyldfølelse gjør oss passive

– Jeg tror at frykt er en viktig respons, sier førsteamanuensis Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI.

– Det å legge merke til at man får en fryktrespons, er det første skrittet mot å anerkjenne den smerten vi kjenner på når vi får disse rapportene, sier psykologen til forskning.no.

Noen får også skyldfølelse og tenker at dette er noe de burde gjøre noe med. Det fører ikke nødvendigvis til at man endrer på noe som helst.

Per Espen Stoknes, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. (Foto Torbjørn Brovold)
Per Espen Stoknes, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. (Foto Torbjørn Brovold)

– Frykt og skyld er passiviserende følelser, sier Stoknes som har skrevet boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming».

– Det er veldig sjelden at folk gjennomfører endringer fordi de føler frykt, sier han.

Da er det mye vanligere å holde frykten på avstand ved å unngå hele budskapet.

– Hvis vi lar oss pasifisere av frykten eller prøver å unngå den, oppdager vi ikke den energien som ligger i frykten, sier Stoknes.

Frykt og sinne trenger ikke være negativt

Det samme gjelder sinne. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å bli sint på politikere, industrifolk eller petroleumsingeniører. Det er en naturlig reaksjon på den urettferdigheten mange opplever på vegne av fremtidige generasjoner, folk i andre deler av verden som rammes hardest av klimaendringer eller dyrearter som er truet av utryddelse.

– Men hvis du uttrykker sinne på en litt ubearbeidet måte og slenger den i trynet på folk, får du ofte en negativ motreaksjon.

– Jeg tror sinne også har en verdifull side. Hvis vi kan la være å bruke det som en øks eller et sverd mot andre, så kan det komme mye godt ut av det, sier Stoknes.

Det vi opplever som negative følelser med en gang de dukker opp, finnes det altså en konstruktiv energi i, mener forskeren. Det handler om å uttrykke disse følelsene på riktig måte.

– Om det er å skrive et leserinnlegg, si noe på et folkemøte eller ringe til en politiker og fortelle hva man mener eller føler, så er det en veldig konstruktiv bruk av følelsen, sier Stoknes.

– Gjør følelsen synlig i samfunnet på en måte som er i tråd med hvem du og forhåpentligvis uten å være anklagende.

Selv har Stoknes engasjert seg i Miljøpartiet De Grønne, og han er vararepresentant på Stortinget for perioden 2017–2021.

Dommedag og katastrofe virker ikke

En gjennomgang av forskningen på feltet konkluderte i fjor med at det å appellere til frykt kan virke under noen omstendigheter. Men de fleste forskere som har publisert noe om formidling av klimaforskning, er enige om at frykt «ikke er den beste (eller den eneste) metoden for å overtale folk til å engasjere seg i klimaendringer».

– Dessverre bruker IPCC og klimaforskere samme kommunikasjonsbudskap som de alltid har gjort, sier Stoknes.

Når vi gang på gang hører alarmklokkene ringe og ser varsellampene blinke, blir vi vant til det og tar det ikke like alvorlig. At det skjer andre steder i verden, langt frem i tid og at vi er langt unna makta, gjør også at vi har lett for å distansere oss fra hele problematikken.

– Dette er en effekt av overforbruk av dommedags- og katastrofeperspektivet, mener BI-forskeren.

– Og det betyr at forskerne må rope høyere og høyere for hver gang for at de skal få samme fryktresponsen.

Illustrasjonene blir dystrere og dystrere for å overgå forrige alarm. (Foto: Ekaterina Simonova / Shutterstock / NTB scanpix)
Illustrasjonene blir dystrere og dystrere for å overgå forrige alarm. (Foto: Ekaterina Simonova / Shutterstock / NTB scanpix)

Nordmenn blir mindre bekymret

I Norge i 1989, da det for første gang ble satt fokus på klimakatastrofen, var 7 av 10 nordmenn svært eller en del bekymret for global oppvarming og drivhuseffekten, forteller Stoknes.

– Etter at IPCC har kommet med fem rapporter og forskerne har publisert 30 000 artikler, så har andelen som er bekymret i Norge, sunket.

– Vi har gode meningsmålinger fra 1989 og helt til nå. Det ser altså ut til at jo mer vitenskapen finner ut om hvor alvorlig dette er, desto mindre bekymrer nordmenn seg, sier han.

Det er som med gjetergutten som ropte «Ulv! Ulv!» litt for mange ganger.

Fakta om FNs klimapanel

FNs klimapanel, på engelsk forkortet IPCC, ble opprettet av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988.

IPCC produserer ikke egen forskning, men gjennomgår og sammenfatter den nyeste klimaforskningen. Panelet gjør også vurderinger av mulige tiltak for å begrense klimaendringene.

Panelet ble i 2007 tildelt Nobels fredspris sammen med USAs tidligere visepresident Al Gore.

I sin siste hovedrapport fra 2014 fastslår IPCC at mesteparten av temperaturøkningen på jorda siden 1950 med svært høy sannsynlighet er menneskeskapt.

På klimatoppmøtet i Paris i 2015 fikk IPCC i oppdrag å lage en rapport om mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

(Kilder: NTB, IPCC, Klif)

Prøver å fortelle om klimasuksessene

På Starmus-festivalen i Trondheim i fjor, sa marinbiolog og korallforsker Nancy Knowlton at det kan bli for mye dommedag.

– Det er lett å miste motet. Vi må også fortelle suksesshistoriene, sa Knowlton.

Hun virker motløs når forskning.no ber om en kommentar etter mandagens rapport om 1,5-gradersambisjonen. Korallene hennes får hard medfart i scenariene som tegnes der.

– Det er veldig skummelt og deprimerende. Jeg prøver å fokusere på hva vi kan trappe opp for å møte denne utfordringen. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si, skriver hun i en e-post.

Klimaforskerne må «evne å formidle de mulighetene som finnes», skrev forskningsleder Bjørn Samset ved Cicero – Senter for klimaforskning i en kronikk her på forskning.no for noen uker siden.

«Ingen lar seg inspirere til handling av dystre profetier om dommedag. Vi kan aldri glemme alvoret, men det er også jobben vår å bidra til at debatten blir konstruktiv snarere enn depressiv», skrev Samset.

Ikke bra å skremme folk fra nattesøvnen

Direktør Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforsking har liten tro på at det er mulig å nå et må på 1,5 grader. Likevel mener han det er viktig å ha et mål.

– Det er vanskelig kommunikasjonsmessig å forklare alvoret uten at folk samtidig blir apatiske, mister motet eller får handlingsvegring fordi det virker så umulig, sier han til forskning.no.

– Hvis det fører til at folk tenker at dette ikke går uansett hva man gjør, så er det ikke bra. Og det er heller ikke bra å skremme folk så de mister nattesøvnen og går inn i en kollektiv depresjon, sier Furevik.

Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret. (Foto: Gudrun Sylte)
Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret. (Foto: Gudrun Sylte)

Han er ikke optimist med tanke på 1,5-gradersmålet. Men han ser også lyspunkter.

– Det jeg alltid forteller, er at det blir verre enn det det er i dag. Om det blir 1,5, 2 eller 2,5 grader, så blir det verre. Men samtidig sier jeg at det har skjedd utrolig mye positivt de siste årene.

Med Paris-avtalen, der nesten alle land har levert inn sine frivillige utslippskutt, tror Furevik at vi stevner mot tre grader.

– Det er langt fra 3 grader og ned til 1,5, men 3 grader er jo også veldig mye bedre enn 4, 5 og 6 grader som vi snakket om for få år siden, sier han.

Mindre ille enn tidligere fryktet

Faren for de verste scenariene som FNs klimapanel tegnet i 2013, mener Furevik er blitt veldig mye mindre.

– I tillegg skjer det veldig mye positivt på fornybar energi. Sol og vind blir billigere og billigere og utkonkurrerer fossilt brensel på kraftproduksjon. Ser vi på alle disse tingene, så går det den riktige veien, og det går fort rette veien, men det går ikke fort nok.

– Den negative tingen er at det blir verre. Det positive er at det antakelig ikke blir like ille som vi trodde for få er siden.

– Jorda går ikke nødvendigvis under, men den blir dyrere og dyrere jo mer temperaturen stiger. Så det handler om å komme nærmest mulig målet, selv om det ikke nås, sier han.

La oss snakke om noe annet

Når fakta og informasjon fra klimaforskningen blir for massivt, kan det være fristende å tenke på noe annet. Snakke om noe hyggeligere.

– Det er en velkjent psykologisk respons, sier Stoknes til forskning.no.

Det er også det psykologene på fagspråket kaller «kognitiv dissonans». Det er det ubehaget som oppstår når det ikke er samsvar mellom det du tenker at du burde gjøre og det du faktisk gjør.

For det er ikke bare enkelt for ett enkelt menneske å endre atferden sin.

– Hvis man prøver å kjøre litt mindre bil eller fly litt mindre, er ikke det så lett. Hele samfunnet vårt er bygd på at vi har biler og fly og. Vi tvinges inn i et atferdsmønster som er basert på fossil energi, sier Stoknes.

Tvil fjerner ubehaget

For noen fører dette ubehaget til at man begynner å tvile på motivene til klimaforskerne og på hele vitenskapen.

– Man tar mannen istedenfor ballen. Da begynner man å si at disse klimaforskerne og klimaaktivistene bare er hysterikere eller dommedagsprofeter, sier Stoknes.

– Hvis jeg begynner å tvile, blir jeg kvitt dissonansen med én gang. Det gir umiddelbar psykologisk effekt. Jeg behøver ikke føle ubehag ved måten jeg lever på fordi hele klimahysteriet bare er tull, sier han.

Disse psykologiske prosessene kan lett aktiveres akkurat når IPCC presenterer nye rapporter, som de gjorde denne uken.

– Dette er årsaken til at den konvensjonelle kommunikasjonen om klimavitenskap ikke har den ønskede effekten, sier Stoknes.

«10 ting DU kan gjøre for klima» – en oppskrift på nederlag og selvforakt

En annen form for klimakommunikasjon er listene med for eksempel ti ting DU kan gjøre. De har ikke psykologen særlig sans for.

– Folk blir utmattet. De har jo 100 ting de skal gjøre allerede, så kommer den lista med ti ting på toppen. Når du ikke rekker det, føler du nederlag fordi du ikke har gjennomført det du trodde du skulle gjøre. Da blir det et innslag av selvforakt i det hele, sier Stoknes.

– Det er ikke noe galt med det som står på disse listene, men det er en naiv modell for hvordan mennesker endrer seg.

Han mener klimaforskere er naive hvis de tror at folk kommer til å endre seg bare de får informasjon og fakta. Aktivistene er naive fordi de tror at folk kommer til å gjennomføre det bare de får en liste med ti punkter.

– Mennesket er ikke slik. Mennesket er ikke en sånn type rasjonell skapning, sier Stoknes.