Veldig mange kan vinne en enkelt gang. Noen kan vinne to, kanskje tre ganger.

– Men bare noen ytterst få kan gjenta bragden gang på gang slik norsk langrenn gjør, sier stipendiat Per Øystein Hansen ved Norges idrettshøgskole.

Doktorgradsavhandlingen hans, som bærer det ambisiøse navnet “Making the best even better”, viser hvordan norsk langrenn legger til rette for systematiske forbedringer.

Finne de riktige erfaringene

Det avgjørende er å vite hva som betyr noe for prestasjonen, og hva som ikke gjør det. En forutsetning for systematiske forbedringer er det Hansen kaller å lære pålitelig av erfaring.

Når man lykkes tror man gjerne at alt man har gjort har bidratt til suksessen. I litteraturen omtales dette som overtroisk læring.

– Det er alltid faktorer i spill som ikke hadde noe som helst med prestasjonen å gjøre, forklarer Hansen

– Man må finne ut hva som faktisk var bra, og hva som kan forbedres, og så vekte disse faktorene mot hverandre. På den måten finner man ut hva som fungerer på sikt.

Slik jobber folk innenfor norsk elitelangrenn. Landslaget, Olympiatoppen, Skiforbundet, trenere og utøvere prøver hele tiden å finne ut hvilke faktorer som gir bedre prestasjoner, slik at de kan konsentrere seg om de riktige tingene.

Men det gjør de vel i alle land? Hvordan er det norske apparatet annerledes?

– Andre land har kanskje like god kompetanse på de enkelte områdene, som ernæring, idrettsfysiologi og styrketrening, men i Norge brukes denne typen kunnskap i større grad sammen med erfaringer fra trenere og utøvere, sier stipendiaten.

Refleksjon er nøkkelen

Så hvordan finner man fram til de faktorene som faktisk utgjør en forskjell? Jo, gjennom refleksjon.

Siden utøverne er de som kjenner hvordan opplegget fungerer på kroppen, så er deres opplevelser av egen trening helt avgjørende for å kunne forbedre treningen, ifølge Hansen.

Han har derfor gått i dybden på hvordan elitelangrennsløpere reflekterer, og hvordan deres refleksjon blir påvirket av resten av trenerteamet.

– Refleksjon over egen trening er en forutsetning for å lære pålitelig, sier han.

– Vi er avhengige av at trenerne og støtteapparatet er klare over at utøverne reflekterer ulikt, slik at de kan samhandle med ulike utøvertyper på en måte som gjør at alle lærer pålitelig av sin egen erfaring.

Hansen fant fire hovedtyper av utøvere, som var svært forskjellige.

De fire hovedtypene er:

• Analytikeren – analyserer mange faktorer på et metanivå, og vurderer gjerne faktorer utenfor egen kontroll som viktige, selv om han ikke kan påvirke dem.
• Grubleren – er aldri sikker på det han gjør er godt nok og tenker mye på hva som kan gjøres bedre.
• Eksperimentatoren – søker optimalisering av treningen og tilpasser generelle innsikter til sine behov
• Konformisten – søker alltid etter bekreftelser i treningsprosessen som gir trygghet og tro på at planen han har lagt er riktig. Lukker gjerne øynene og stoler på planen hvis vanskeligheter oppstår.

Hansen mener støtteapparatet må være bevisst disse forskjellige typene for å kunne optimalisere treningen.

– Det handler ikke bare om forholdet mellom utøver og trener, men hele konteksten av landslagstrenere, fagpersoner og coacher på Olympiatoppen, sier han.

Tilpasset den enkelte

Hansen mener det norske systemet skiller seg fra andre land i synet på den enkelte utøver.

I land som Russland og Tyskland må utøverne i større grad innfinne seg med det opplegget ledelsen vedtar.

Hansen og hans kolleger snakker gjerne om to forskjellige måter å få fram nye talenter på.

Den første er ynglemetoden, der man legger veldig mange små utøveregg, hvorav noen vil passe systemet i så stor grad at de vokser fram til å bli toppidrettsutøvere.

Den andre er pattedyrsmetoden, der målet er å se en og en utøver, trykke denne til sitt bryst og tilpasse opplegget til hans eller hennes behov.

– Det siste opplegget fungerer bra, men det er krevende. Ledelsen må være meget aktiv, sier Hansen.

De norske verdiene

Forskeren finner eksempler både på ynglemetoden og pattedyrsmetoden i sitt studie.

– Det er et lederansvar å styrke en kultur hvor alle har en felles oppfattelse av de verdiene som definerer norsk toppidrett, sier han.

Hansen tror at mange utøvere, trenere og ledere kjenner til verdiene som definerer norsk toppidrett, men at det varierer hva den enkelte legger i dem.

– En forutsetning er gjensidig tillit mellom aktørene i landslagene og på Olympiatoppen.

Enormt potensial

Selv om de norske langrennsløperne høster medaljer er det fortsatt mye å hente, mener Hansen.

Han etterspør mer forskning for å finne ut hvordan det ubrukte potensialet kan hentes ut.

– Mine og andres studier viser at det norske systemet også har svakheter. Det er alltid rom for forbedringer.

– For eksempel kan vi bli enda flinkere til å lære av hverandre, sportene imellom, tror han.