Marit Breivik markerte seg som en annerledes trener da hun ble landslagstrener for håndballjentene i 1994.

På TV så vi en annen framtoning og mer dialog med spillerne enn vi var vant med. Dette var en ny måte å lede et lag på. Og det fungerte.  Det norske landslaget er mestvinnende i internasjonal kvinnehåndball.

Det handler ikke om koseprat. Ei heller om ansvarsfraskrivelse. Og i hvert fall ikke om tilfeldigheter, viser ny forskning.

«Alle kan komme med hva som helst, når som helst, hvor som helst», fikk landslagsjentene høre fra Marit Breivik for ti år siden.

- Pedagogisk lederskap, også kjent som inkluderende lederstil, handler blant annet om at alle i laget må bli hørt. Det var enklere sagt enn gjort, forteller doktorgradsstipendiat Liv Hemmestad ved Norges idrettshøgskole:

– Utøverne var ikke vant til å kunne si hva de mente rett til hovedtreneren. Idretten har tradisjonelt vært strengt hierarkisk. Og Marit Breivik var ikke vant til å skulle ta imot alle typer tilbakemeldinger på en konstruktiv måte. Begge parter måtte jobbe med seg selv, forteller hun.

Trenerteamet ville ha dialog. De måtte se på hvordan de fremsto når de ga tilbakemelding til laget, slik at spillerne ble trygge på at de faktisk kunne komme med kritikk der det var nødvendig.

Systematisk jobbing førte til endring. Snart begynte spillerne å komme oftere.

Bygget ned hierarkiet

I sin studie har Hemmestad fulgt Marit Breivik og håndballjentene tett. Hun gjennomførte en såkalt empirisk dybdestudie, en vitenskapelig observasjon, av landslaget gjennom to sesonger.

Målet var å se hvordan nye treningsfilosofier fungerer i møte med tradisjonelle, hva som kjennetegner maktforholdet i landslaget og hvilke posisjoner personene på laget hadde som spillere og mennesker.

Inkluderende lederskap handler i stor grad om å gjøre enkeltindividene selvstendige og ansvarsbevisste. Da Marit Breivik ga spillerne større frihet til å tilpasse arbeidet mer til sine behov, påla hun dem også et stort ansvar.

Laget måtte finne sin balanse mellom individuell og kollektiv tankegang. Spillerne måtte spørre seg «Hvordan kan jeg utvikle min rolle – til beste for laget?».

– Et eksempel på spillerinvolvering var at de endret rutinene på kampdager. Tidligere var trening i hall obligatorisk. Nå ble det opp til den enkelte å bestemme hva som ville gjøre henne best på kampdagen, forklarer Hemmestad.

Et viktig funn i Hemmestads forskning, er at et skifte fra en autoritær lederstil til en mer demokratisk tilnærming, ikke betyr at makten forsvinner.

– Nei, den bare antar andre former. Det er fortsatt treneren som er sjefen, men hun styrer gjennom et system der spillerne opplever mer frihet og autonomi. Mine analyser viser at landslagets praksiser gjør at stemmer som ville blitt marginalisert i et autoritært styre, lettere vil bli hørt, sier hun.

Å holde kursen i motvind

Hemmestad fulgte Breivik og landslaget siste del av 2003-sesongen, som endte med en sjetteplass i VM, og hele 2004-sesongen som endte med EM-gull.

Sjetteplassen i VM var ikke et godt resultat. Laget var bare ett poeng fra å ende på 12. plass. Mange hever sine kritiske røster når ting går dårlig.

– I nedgangstider er det ekstra viktig å holde linjen og tenke langsiktig, understreker Hemmestad.

Etter mesterskapet brukte laget god tid på å evaluere. Erfaringene fra VM ble brukt for å forberede seg best mulig til neste mesterskap, blant annet gjennom et mer individualisert opplegg og at Marit Breivik og trenerteamet ble enda mer åpne for tilbakemeldinger fra spillerne.

– Samtidig lærte spillerne seg at de i enda større grad kunne samspille med trenerne hvis det var noe. Sammen klarte de å gjøre de nødvendige endringene og snu motgang til medgang, forteller forskeren.

Gjennomføring av konkrete endringer er nemlig en viktig faktor i inkluderende lederskap. Pedagoger bruker gjerne begrepet problembasert læring. Det er et strengt system der man jobber systematisk og holder seg til en prosess som skal føre fram til et konkret produkt.

Ressurskrevende lederstil

Man kan undre seg over at ikke flere har innført samme praksis som det norske håndballandslaget for kvinner. Resultatene viser jo at denne lederfilosofien fungerer godt, også etter at Thorir Hergeirsson tok over som hovedtrener i 2009. Men så enkelt er det ikke:

– Vi ser at denne trenerfilosofien sprer seg utover, men det er veldig ressurskrevende, forklarer Hemmestad, som selv er utdannet trener og pedagog fra Norges idrettshøgskole, hvor hun også har tatt master i idrettsvitenskap.

– Inkluderende lederskap krever mye pedagogisk kompetanse av trenerteam og støtteapparat. Dette er krevende arbeidsformer, både med tanke på tid, systematikk og nødvendig menneskekunnskap. Blant annet innebærer denne typen lederskap en tett oppføling av spillerne. Det er avgjørende for at systemet skal fungere.

I tillegg til å arbeide med sin doktorgrad, jobber Hemmestad som fagansvarlig for toppidrettscoaching på Olympiatoppen. Siden 2006 har hun jobbet med håndballandslaget for kvinner, som i disse dager er i full gang med forberedelsene til håndball-VM i Serbia i desember.

Også langrenn

Men det handler ikke bare om håndball. Siden 2009 har Liv Hemmestad også jobbet med det norske kvinnelandslaget i langrenn. Der har hun arbeidet tett med landslagstrener Egil Kristensen, som også har vært opptatt av å jobbe med inkludering og demokratiske verdier. De er begge opptatt av å utvikle team, ikke kun individuelle utøvere.

– Dette er et eksempel på at denne trenerfilosofien har overføringsverdi til andre idretter. Spesielt interessant er det å jobbe med inkludering og demokratiske verdier i en individuell idrett. Settingen er forskjellig, men prinsippene er de samme.

Innenfor toppidretten ser vi en utvikling mot stadig større differensiering og mer ekspertkompetanse, det vil si et system der det i økende grad blir lagt vekt på teknisk kompetanse foran praktisk. Flere og flere spesialister blir knyttet til toppidrettsutøverne.

Hemmestad retter et kritisk blikk mot denne utviklingen, og påpeker viktigheten av primærrelasjonene mellom trener og utøver og mellom utøver og utøver.

Hennes funn viser at mye av den viktigste kompetansen finnes i praksisfeltet. Denne kompetansen kan styrkes ytterligere ved å øke kvaliteten i team-tekningen og i trener-utøverrelasjonen, slik at utøverne kan bli enda mer aktive i sin egen prestasjonsutvikling.

– For å lykkes i et slikt prosjekt trengs det pedagogisk kompetanse og personlig klokskap i møte mellom trener og utøver. Både i topp- og breddeidretten er det et stort behov for trenere og idrettspedagoger som behersker denne type kompetanse. Det kan gi veldig gode resultater – både på kort og lang sikt!