Skøyteteknikkene i langrenn består av komplekse bevegelser som varierer mye fra utøver til utøver.

Ved hjelp av sensorer kan forskere måle hvor store bevegelsene er og på hvilke tidspunkt de skjer i forhold til hverandre. Dette kalles “timing” og er svært viktig i komplekse teknikker som i langrenn.

– Ved hjelp av små, lette bevegelsessensorer som er strategisk plassert på skiløperens kropp og utstyr, kan vi måle små tekniske variasjoner underveis i en treningsøkt, sier stipendiat og forsker Håvard Myklebust ved Norges idrettshøgskole.

– Vi har vist at tekniske endringer som ellers er vanskelig å avdekke, påvirker prestasjonen.

Han legger til at metoden er ekstra nyttig fordi den kan brukes ute i naturlige omgivelser, som snø, og kan dermed gi enda mer verdifulle data. I avhandlingen sin foreslår han også hvordan de kan utvikle metoden videre slik at trenere og utøvere kan ta den i bruk.

Til sammen 28 utøvere bidro til innsamling av data og enkelte ble fulgt i et helt år. Målingene ble utført både på snø og på rulleski. 

• Les også: Hvorfor er Marit Bjørgen så god?

Finner personlige teknikker

Når sensorene plukker opp de ulike bevegelsene og timingen til utøveren når hun er ute og går på ski, blir det dannet forskjellige mønstre. Disse kan fortelle mye om skiløperens balanse. Balanse er en annen faktor som gir verdifull informasjon om skiteknikken.

Bevegelsesmønstrene er naturlig nok forskjellig mellom ulike teknikker i langrenn. I dobbeldans er det for eksempel ett stavtak for hvert beinskyv, mens en i padling kun tar ett stavtak for annethvert beinskyv.

Ved hjelp av sensorene kan forskerne automatisk identifisere hvilken teknikk løperen bruker. Dette til tross for at utførelsen også varierer mye mellom løpere. Variasjonen for en enkelt løper er betydelig mindre.

– Likevel, når målinger gjentas over tid og disse dataene sammenstilles med variasjoner i prestasjon, kan vi avdekke de ulike utøvernes personlige idealteknikk på et veldig detaljert nivå, sier Myklebust.

Lang gli med få stavtak

Selv om det varierer hva som fungerer best for den enkelte utøver, viste undersøkelsen noen generelle tendenser: 

Den viste for eksempel en prestasjonsfremmende effekt av økt sykluslengde og lavere frekvens. Det vil si at løperen går fortere på ski om hun glir lengre på skiene, med færre stavtak. En sykluslengde er avstanden du beveger deg fra et stavtak til neste stavtak på samme ski. Du må ha bedre balanse for å kunne gli lengre på én ski.

Tidligere forskning har vist det samme, at de beste løperne har lengre sykluslengde enn de nest beste løperne. Men dette er den første undersøkelsen som viser en sammenheng mellom sykluslengde og prestasjon på individnivå.

Når eliteløperne gikk med bedre flyt, roligere bevegelser og gled lengre på hvert skyv, sparte de energi og presterte bedre.  

• Les også: Kondisjon – ikke alltid mest avgjørende

Ulike teknikker på snø og rulleski

Undersøkelsene viste også at det er en klar forskjell mellom teknikk på snø og på rulleski. Når løpereren gikk dobbeltdans i motbakke på snø fikk hun en annerledes rotering av hoften, større sideveis bevegelse, lengre bakkekontakt med stavene og generelt bedre flyt enn på rulleski.

Dette er  informasjon som kan avdekke hvordan man kan endre rulleskiene for å gi løperen en teknikk som likner mer på teknikken som brukes på snø.

– Kan lengre rulleski eller en likere plassering av bindingene bedre simulere det å gå på snø? spør Myklebust.

Stort potensial

Myklebust mener bevegelsessensorene som forskerne har brukt kan være til stor hjelp for trener og utøvere i praksis under trening.

For eksempel kan trenere lage systemer som gir utøverne øyeblikkelig tilbakemelding om hvordan de beveger seg i forhold til sin egen ideelle teknikk.

Dermed kan løperne justere teknikken umiddelbart og trolig optimalisere den raskere.

Referanse:

Thomas Losnegard m.fl: Kinematical analysis of the V2 ski skating technique: A longitudinal study. Journal of Sports Science. August 2016. doi.org/10.1080/02640414.2016.1218036. Sammendrag.