- Hva gjør at noen trær blir angrepet av barkbiller? Hvordan forsvarer trærne seg mot angrep? Hvordan «føler» trærne at de har blitt angrepet og hvordan kommuniserer de dette videre til andre deler av treet og til andre trær i nabolaget?

Spørsmålene er mange når forsker Paal Krokene skal forklare om trærnes fascinerende forsvarssystemer mot å bli spist.

Trærne, som stillestående skapninger, er pent nødt til å ta det som kommer der de står, samtidig som omgivelsene er full av andre skapninger som ønsker seg en bit av de næringsrike godsakene inne mellom barken og veden. 

Der finnes nemlig en sukkerholdig væske som strømmer fra bladenes fotosyntese og ned til røttene, og næringsstoffer som røttene har tatt opp fra jorda og som transporteres ut til blader og blomster.

Både virus, sopp, bakterier og større organismer som insekter og hjortedyr er på jakt etter disse snadderbitene. Gjennom et langt liv forsvarer trærne seg, og  skogen – til tross for alle angrepene –  står som regel fortsatt der grønn og tilsynelatende frisk. 

Granbarkbillen jobber sammen med sopp

Enkelte trær som står i mot angrep kan bli flere hundre år gamle. Samtidig forteller insektforskeren om hvordan det også finnes en art i Norge som klarer å drepe store mengder granskog – granbarkbillen.

- Granbarkbillen borer seg inn i barken og lager ganger der den legger egg. Hannen er førstemann inn som en bulldoser og hunnen plasserer deretter kjærlig eggene i en av de mange gangene som granbarkbillens gangsystem består av, forklarer Krokene.

Han forklarer hvordan granbarkbillen – som så mange andre suksessrike forbrytere – slettes ikke opererer alene.

- Granbarkbillens medsammensvorne er en sopp som kalles blåvedsopp, fordi den gir en umiskjennelig lys blå farge på tømmeret. Du har kanskje sett det i granpanelet på hytta?

- Soppen er en del av granbarkbillens utspekulerte plan om å overmanne granas forsvar slik at larvene som klekker noen uker senere får best mulige oppvekstvilkår. De har faktisk ikke en sjanse dersom granas forsvar ikke settes ut av spill, forteller insektforskeren.

Soppen på sin side, med sine edderkoppspinnvevende hyfer, infiltrerer treet og bukter seg fram gjennom bark og ved der den utnytter egne protein-soldater, de såkalte enzymene, til sitt beste. Enzymer er proteiner, kjeder av aminosyrer, med ulike egenskaper som ofte er knyttet til det å bryte ned noe.

Dersom ikke grana klarer å mobilisere sitt eget biokjemiske forsvar av kvae, fenoler og enzymer, vil granbarkbillen og dens medsammensvorne blåvedsopp drepe cellene og lamme grantreet, og til slutt invadere vedcellene slik at all vanntransport i stammen stanser opp.

Tidenes kraftigste barkbilleangrep

I en kronikk i Dagens Næringsliv i april skrev Krokene at «granbarkbillen er det eneste insektet hos oss som er i stand til å drepe grantrær i stort antall» og beskrev hvordan barkbilledrept skog i Canada hvert år frigjør like mye CO2 som Norges samlede utslipp av klimagasser. I tillegg skriver han om hvordan klimaendringer og varmere vær kan føre til kraftigere utbrudd av granbarkbillen i Norge.

- Ja, tidenes kraftigste barkbilleangrep finner nå sted i Canada. De siste ni årene er 650 millioner kubikkmeter furu drept av «mountain pine beetle» – noe som tilsvarer 80 ganger den årlige hogsten i Norge.

- Slik angrepet utvikler seg vil 75 prosent av det hogstmodne arealet av kontortafuru i British Columbia være drept innen 2014, forteller Krokene.

Bartre-forsvaret

Men hva gjør så trærne for å forsvare seg mot angrepene?

- Et direkte angrep av barkbiller som borer seg inn i barken setter i gang kvaeproduksjon hos treet. Grana forsvarer seg ved å forsøke å kapsle inn fienden og ved å stoppe inntrengeren med seig og seinere hard kvae fylt med giftige harpiksstoffer, forteller Krokene.

- Området rundt inntrengeren avsondres fra resten av treet i noe som minner om den brente jords taktikk, der noen av grantreets egne celler ofres for at resten av treet skal overleve. Det samme skjer ved et soppangrep.

- Bare treet får ferten av en sopp, eller noe som minner om et soppangrep, settes forsvaret i gang, og kaskader av enzymer sendes mot inntrengeren.

Men også andre typer skader, for eksempel sterk tørke, kan mobilisere treets eget forsvar. Korte tørkeperioder, det vil si perioder hvor det er lite vann tilgjengelig for røttene, sender også et signal til resten av treet om å forsvare seg mot mulige inntrengere.

- I teorien kan korte tørkeperioder sette i gang forsvarsreaksjoner som gjør treet mer motstandsdyktig mot seinere insektangrep, for eksempel av barkbiller, avslutter Krokene.

Kanskje bidrar forsøkene til Paal Krokene og hans kolleger i Norge, Sverige, Sør-Afrika og Canada med en ny liten brikke i det store puslespillet som utgjør vår forståelse av grantreets intrikate forsvarssystemer mot å bli spist og drept.

Brikke for brikke og forsøk for forsøk øker vår samlede forståelse av kampen mellom riskorn-lille granbarkbille-David og det mange millioner ganger større Goliat-grantreet.