– Når du ser opp på trekronene i tett skog er mosaikkmønsteret påtakelig, sier Victor Lieffers, professor i skogskjøtsel ved University of Alberta i Canada.

Lieffers er på konferanse i Norge for å utveksle erfaringer og kunnskap om skogbruk og skogskjøtsel i nord-områdene. Forskergruppen hans har studert hvordan tilgangen på sollys påvirker mangfoldet av arter i skogen.

– Tette trekroner blir som en flaskehals som struper tilgangen til sollyset for vegetasjonen på bakken. Åpnes flaskehalsen, for eksempel ved tynning, øker biomangfoldet av karplanter og lav betraktelig, sier Lieffers.

Tynning påvirker karbonbinding

Det å regulere tettheten av trærne tradisjonelt har vært forbundet med produksjon av tømmer, massevirke og bioenergi.

Men tynningen påvirker også hvor mye karbon skogen binder i løpet av omløpet, fra den plantes til den hogges.

Det prøver forskerne nå å lære mer om.

Siden trær vokser sakte, tar tynningsforsøk også lang tid. Da kan det være godt å stå på skuldrene til tidligere tiders skogforskere.

Studerer gamle forsøksfelt

Å studere grantrær plantet på 1920- og 1930-tallet høres kanskje ut som gårsdagens nyheter. Sannheten er imidlertid at slike gamle forsøksfelt gir verdifull innsikt og forståelse av de langsiktige prosessene i skogen.

– Vi har lenge betraktet disse gamle forsøksfeltene som svært verdifulle – særlig når det gjelder å forutsi langsiktige effekter av ulike skogskjøtselstilak, forteller skogforsker Bernt Håvard Øyen, en av foredragsholderne på skogkonferansen i Stjørdal.

Han og hans kolleger ved Norsk institutt for skog og landskap har ansvaret for å forvalte over 1000 langsiktige feltforsøk som er anlagt rundt om i landet. I mange år har de målt og registrert gamle og unge feltforsøk - et arbeid som nå bærer frukter.

– De lange tidsseriene fra disse forsøksfeltene er svært verdifulle, og gjør at vi kan trekke ut solide resultater, blant annet når det gjelder produksjon av tømmer og karbonbinding, forteller Øyen.

– Vi har blant annet analysert et stort tynningsforsøk som ble anlagt i Nord-Trøndelag på 1930-tallet, med trær som i dag 80 år gamle.

- Det viste seg at de skogbestandene som ble plantet tett, og som ikke har blitt tynnet i det hele tatt, både vokste mest og bandt opp mest CO2, sier skogforskeren.

Sollys på trekronene

Hvor mye sollys som faller ned på de grønne nålene, er med og styrer hvor store trærne blir. I et tett bestand med tett kronetak, utnyttes mer av sollyset til trærnes fotosyntese enn i en mer glissen og åpen skog.

Dette påvirker så igjen hvor mye karbon trærne binder og hvor mye tømmer som blir produsert.

– Tynning og ungskogpleie påvirker hva trærne senere kan brukes til, verdien av tømmeret og hvordan skogen blir seende ut.

For en skogeier er det viktig å vite hva slags tynning som gir størst mulig økonomisk nettoverdi for skogbestandet målt over hele omløpet, forteller Øyen.

Skog stusser seg selv

Skog ser også ut til å kunne tynne seg selv ut til en viss grad, ifølge forsøk som Victor Lieffers og forskergruppen hans har gjort. 

De bandt toppen av trærne fast, slik at de ikke fikk børstet borti sidemannen.

– Det er vinden som beveger trekronene. Trærne børster borti hverandres topper, og friksjonen gjør at man kan si at trærne klipper håret på hverandre, forteller Lieffers.

Uten stussingen av hverandres grener, ble trekronene større, og det falt mye mindre lys ned på vegetasjonen under tretoppene.

– Skogsentreprenørene som tynner i skogen har en meget stor påvirkning på artsmangfoldet i underskogen, påpeker den canadiske forskeren.

Kortsiktig versus langsiktig

Det er mange vurderinger som påvirker hvorvidt en skogeier bør tynne skogen eller ei, både miljømessige og økonomiske.

– I en middelaldrende granskog kan en sterk tynning, det vil si at de største trærne tas ut, gi god netto fortjeneste for en skogeier i dag, men samtidig kan den samme tynningshogsten resultere i et svakere økonomisk resultat ved slutthogst om 25-40 år, sammenlignet med om skogeieren ikke hadde tynnet, forklarer Øyen.

– Fordelen med tynning er først og fremst at skogeieren nyttiggjør seg trær før de dør av seg selv, i det som kalles sjøltynning.

– Samtidig kan måten vi tynner på også påvirke hvor mye CO2 skogen klarer å binde over tid. Det vil jo være av stor samfunnsmessig betydning med tanke på å redusere mengden CO2 i atmosfæren, påpeker Øyen.

Mye tilvekst

Kunnskap fra slike langsiktige tynningsforsøk som det i Nord-Trøndelag hjelper forskerne å forstå hvor mye karbon barskogen i Norge kan ta opp.

Ifølge tall fra Landsskogtakseringen ved Skog og landskap er den årlige tilveksten i skogen i Nord-Trøndelag over tre ganger større enn det som hogges.

– Interessen for å tynne kulturskog etablert etter andre verdenskrig har vært økende.

- Resultater fra forsøk med granskog i Namdalseid kommune i Nord-Trøndelag peker i retning av at skogeiere kan oppnå gode økonomiske resultater selv uten tynning, forteller Øyen.

Skogeiere vil ha råd

For de fleste skogeierne er tømmerverdien viktig i forhold til hvordan skogen skal skjøttes og stelles for framtiden, og mange skogeiere er interessert i praktiske råd for hvordan tynningen bør utføres.

– Forsøk gjort i Rør- og Langvann forsøksområde i Nord-Trøndelag indikerer at man ved å plante tett, det vil si over 200 planter per dekar, og å beholde et tett skogbestand, får størst tømmerproduksjon og størst CO2-binding over et normalt omløp, forklarer skogforskeren.

– For skogeieren vil tynning gi færre trær å høste, men de vil være litt større og gi en noe høyere pris ved slutthogst. Samtidig vil tynning redusere veksten av de gjenstående trærne og redusere volumet ved slutthogst med 5 til 20 prosent.

– Med tilsvarende tømmerpris og driftskostnader som i dag vil verdien av volumtapet i liten grad kunne kompensere inntektene fra tynningen. Tynning øker dessuten risikoen for vindfall og råte.

– Det hører imidlertid med i det samlede bildet at det også er en rekke andre forhold som påvirker sluttresultatet og skogeiers taktiske disposisjoner, avslutter Øyen.