Skoghistorie forteller oss om hvordan skogen så ut før, og det er av stor betydning for forvaltningen av skogen i dag.

Kunnskap om skoghistorie kan fortelle oss hvor lang tid det vil ta for at visse arter skal komme tilbake etter hogst, som et ledd i gjenskaping av biologisk mangfold.

Seniorforsker Jørund Rolstad og hans kolleger ved Norsk institutt for skog og landskap samler inn jordprøver og de tar ut stammeskiver fra gamle stubber og stokker, og daterer dem ved hjelp av årringanalyse.

Summen av slike undersøkelser gir et bidrag til å fortelle historien til skogområdet.

Ut fra årringanalyser kan forskerne finne ut hvilke år det har vært skogbrann. Forskerne kan tidfeste skogbranner helt tilbake til 1300-tallet, de kan si noe om hvor ofte det var skogbranner og til og med si når på året det brant.

– Perioden før Svartedauen vet vi ikke så mye om, forteller Rolstad.

– Fra 1350 til 1600 var det få, men store, naturlige skogbranner, deretter ble det mange små branner, for så å forsvinne helt etter 1750-tallet.

Svedjebruk

Trolig er det svedjebruk som står bak mange av skogbrannene. Men, hva var det som skjedde etter 1600?

Jo, etter Svartedauen ble mange gårder fraflyttet og gjort om til såkalte ødegårder.

– Det kan ha tatt så mye som 250 år før skogstraktene igjen ble rekolonisert, forteller Rolstad.

– Svedjebruket ble da en populær dyrkningsmetode, noe som sikkert bidro til de hyppige skogbrannene.

Om svedjebruket var en gammel, etablert driftsform, eller om nordmennene lærte denne teknikken av innvandrende finner, er noe av det forskerne skal finne svar på i den videre forskningen.

Større verdi

De menneskene som bodde på skogen brukte skogbrann aktivt til sin fordel, for å rydde nye arealer til beite og dyrking.

Utover 1700-tallet ble tømmerverdien imidlertid så høy at aktiv skogbrann ble forbudt ved lov. Da gikk antallet skogbranner kraftig ned.

– I dag finner vi mange rødlistede arter der man drev svedjebruk på 1600- og 1700-tallet. Riktignok er dette noen år siden, men det viser at barskogen som økosystem er ganske robust, poengterer Rolstad.

Gamle døde trær og liggende død ved er viktige livsmiljøer for mange arter i skogen.

– Det er perioden 100 år etter Svartedauen som historisk sett har hatt mest død ved, sier skogforskeren.

– Jo mer død ved som er igjen i skogen jo flere arter får vi. Vi lurer oss selv om vi tror at skogbruket ikke påvirker skogen. Men heldigvis er det slik at økningen i antall arter blir mindre og mindre etter hvert.

– Som en tommelfingerregel kan vi for eksempel regne med at det dukker opp 10 nye kjukearter for hver gang vi dobler mengden død ved, forteller Rolstad.

Artsmangfold

Derfor er ikke forskerne så veldig engstelige for at skogbruket skal rasere artsmangfoldet i skogen.

– Med den tilveksten vi har i dag kan uttaket av tømmer økes betraktelig uten at det går nevneverdig ut over biodiversiteten. Noen arter vil nok ha problemer, men det må vi rett og slett finne oss i hvis vi skal drive skogbruk i Norge, avslutter Rolstad.

Det viser seg også at mengden død ved har økt kraftig de siste 15 årene. Hvert år øker mengden død ved med 2–3 millioner kubikkmeter.

I 1996 var det 61 millioner kubikkmeter død ved i norske skoger, i 2010 hadde dette økt til 93 millioner kubikkmeter – en økning på over 50 prosent på under 15 år. Til sammenligning hogges det hvert år cirka 10 millioner kubikkmetertømmer.