Forsoning i lagunen

Fiskere, hotelleiere og naturvernere tørner mange steder sammen om bruk av laguner.  Forskerne kan hjelpe dem å finne en felles framtid på langgrunna.

Publisert
Mar Menor-lagunen i Spania. (Foto: LAGOONS/privat)
Mar Menor-lagunen i Spania. (Foto: LAGOONS/privat)

For mange vil ordet lagune framkalle bilder av lune tropiske strender, skjermet mot havbølger av korallrev.

Men laguna er egentlig navnet på farvannene omkring Venezia, byen på øya i en stor lagune.

Her er det ikke koraller, men sand og leire som kranser inn det langgrunne innhavet. Det får ofte tilførsel både fra en elv og fra saltvannet utenfor. Derfor er det ofte brakkvann i lagunen, med et rikt og spesielt dyreliv.

Laguner er ikke laget for evigheten. Vind og vann omformer hele tida de bløte kystlinjene der laguner dannes og går til grunne.

En lagune kan bli avskåret fra havet, og tørke ut.  Eller hvis havnivået stiger, kan både Venezia og andre laguner synke i havet.

Strid om lagunen

Rundt fem prosent av kystlinjene i Europa er laguner. Europa er tett befolket, og laguner er et eldorado for både naturvernere, fiskere, båtfolk og turister. Derfor kan det bli strid om bruken av dem.

Naturvernere vil frede livet i lagunen. Fiskere vil hale livet i land og selge det. Hotelleiere vil nødig ha dyre pålegg om rensing av utslipp, og vil gjerne at turistene skal bruke lagunen til bading og båtliv.

[gallery:1]

I spagaten

Hvem skal megle i kampen om lagunene? Forskningssjef Per Stålnacke og kollegene hans på Bioforsk i Ås vil bidra til å vende strid til samarbeid i Europas skjermede langgrunner.

I konkurranse med andre sterke fagmiljøer har de sammen med et universitet i Portugal fått i oppdrag av EU-kommisjonen å forske på kystnære laguner i Europa.

Kystnære laguner er også valgt ut som spesielt interessante fordi de står i spagaten mellom to av EUs direktiver: Vannrammedirektivet, som gjelder for både ferskvann og saltvann nær kysten, og Det marine strategidirektivet, som gjelder for kyst- og havområder.

Ikke bare biologi

Stålnackes forskergruppe har valgt seg ut fire laguner: En i Portugal, en ved Kaliningrad på Østersjøen mellom Polen og Russland, en i Ukraina ved Svartehavet og en i nærheten av byen Murcia på den spanske østkysten.

Han tror at de fikk tilslaget fra EU fordi de vil løse oppdraget på en utradisjonell måte.

Vanligvis ville biologer grave seg ned i mudderet og kose seg med omhyggelig kartlegging av livet der. Stålnacke og kollegene hans ser heller lagunen som en del av en større sammenheng, der natur, kultur og politikk møtes.

Faglige meglere

Forskerne trakk inn mange faggrupper, både samfunnsvitere, klimaeksperter, systemvitere, biologer og økologer. Det er også derfor han tror at de kan bidra til å løse striden rundt lagunene.

Forskerne startet med å oppsøke de som brukte lagunene. Hvilke problemer opplevde fiskerne? Førte forurensing fra båter og hotell til at fisket sviktet? Førte turismen til at de ble utestengt fra fiskerike farvann?

Hva mente naturvernene? Sluttet fuglene å hekke i området da hotellet ble bygget? Hva med turistnæringen? Ble det for dyrt for hotelleieren å følge påleggene om kloakkrensing?

Ikke et tilfelle av grov svikt i kloakkrensingen, men derimot helsesøkende gjørmebadere ved Mar Menor-lagunen i Spania. (Foto: LAGOONS/privat)
Ikke et tilfelle av grov svikt i kloakkrensingen, men derimot helsesøkende gjørmebadere ved Mar Menor-lagunen i Spania. (Foto: LAGOONS/privat)

Og ikke minst: Hva mente de lokale myndigheter? Stålnacke forteller at de ofte var skeptiske i starten. De var redde for at biologene bare skulle interessere seg for dyrelivet i lagunen, ikke for menneskene og de økonomiske forholdene.

Stålnacke og kollegene hans samlet brukerne til møter. Her fikk de først blåse ut frustrasjonene. 

I neste omgang vil forskerne prøve å dreie samtalen vekk fra hvem som hadde skylden for problemene til hvordan brukerne ville ha lagunen om 15 år. Og da kan det bli en helt annen diskusjon.

I denne diskusjonen vil forskerne kunne bidra med sin kunnskap om lagunen. De er viktige for å skape en felles forståelse av fakta, og en løsning som alle kan godta.

Prøvetaking ved Aveiro-lagunen i Portugal. (Foto: LAGOONS/privat)
Prøvetaking ved Aveiro-lagunen i Portugal. (Foto: LAGOONS/privat)

Rykteflom rundt Mekong

Stålnacke har hatt nytte av tidligere erfaring fra Sørøst-Asia. Han har for eksempel samarbeidet med myndigheter og bønder rundt Mekongelva.

Et sidevassdrag til Mekong ble demmet opp i Vietnam for å bygge vannkraftverk. Over grensen, nedstrøms i Kambodsja, begynte ryktene å gå om at kuer og katter og folk døde fordi vannet var forurenset.

Andre rykter fortalte om plutselige flomtopper etter åpning av demninger lengre opp i elva. Folk stolte ikke på myndighetenes forsikringer om at vannet var trygt.

Her kunne Stålnacke og kollegene hans komme inn som rådgivere med stor tillit. De fant ut at neddemmingen førte til vekst av giftalger, men de var på langt nær så farlig som enkelte interesseorganisasjoner mente.

Kan misbrukes

På den andre siden kan den store tilliten til forskerne føre galt av sted også, forteller Stålnacke. I Vietnam og Kambodsja opplevde han grupper som brukte data og informasjon på feilaktig måte.

De tolket forskningsresultater og offisielle data fra for eksempel vannprøver på sin skjeve måte, og misbrukte dem for å få troverdighet.

Men Stålnacke har også sett hvordan skepsis er vendt til entusiasme hvis forskerne er seriøst interessert i menneskene som bruker vannet både i elver og laguner, og skjønner problemene deres.

Mye gjenstår

Første runde i møtene med lokalbefolkningen rundt de fire lagunene er gjennomført. Neste runde med besøk er rett rundt hjørnet.

Det vide perspektivet til forskerne betyr også at de vil undersøke hvordan naturen omkring  påvirker lagunen.

Hvordan vil nedbør lengre inne i landet frakte forurensinger inn i lagunen? Hvordan vil tiltak mot forurensing virke på fisket og fangst av skalldyr?

Forskerne vil modellere hva som kan skje i samarbeid med dem som forvalter området rundt lagunen.

I 2014 skal EU-kommisjonen få den ferdige rapporten.  Den vil bruke resultatene i det videre arbeidet med det Marine strategidirektivet fra 2008 og Vannrammedirektivet fra år 2000. Disse direktivene må også Norge forholde seg til gjennom EØS-avtalen.