Nærbilde av <em>Anelasma squalicola</em> på ryggen til svarthå. (Foto: Christoph Noever, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/deed.no">Creative Commons</a>)
Nærbilde av Anelasma squalicola på ryggen til svarthå. (Foto: Christoph Noever, Creative Commons)

Ukas art: Anelasma squalicola – nybakt parasitt

Anelasma squalicola er noe så sjeldent som et øyeblikksbilde inn i evolusjonen.

Published

Den har nemlig «nylig,» i evolusjonær forstand, tatt spranget fra fastsittende, partikkelfiltrerende andeskjell, til kjøttetende parasitt med hai på menyen.  

De fleste rankefotinger frister en tilværelse fastsittende på harde underlag, der de filtrerer sjøvannet for næring. Den kanskje mest kjente er vår vanlige fjærerur (Semibalanus balanoides), som vi finner fastsittende på stein og berg i fjæra.

Anelasma squalicola har valgt en helt annen strategi enn sine slektninger. Den fester seg på ryggen til hai og suger næring fra fisken. Dette er i høyeste grad både uvanlig og oppsiktsvekkende.

Uvanlig fordi det er forsvinnende få av verdens rundt 1000 arter av rankefotinger som lever parasittisk. Oppsiktsvekkende fordi arten mest sannsynlig har skiftet levevis ganske nylig – sett i et evolusjonært tidsperspektiv.

Og slik ser hele haien ut med <em>Anelasma squalicola</em> på ryggen. (Foto: Christoph Noever, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/deed.no">Creative Commons</a>)
Og slik ser hele haien ut med Anelasma squalicola på ryggen. (Foto: Christoph Noever, Creative Commons)

Fordi A. squalicola er en ganske så «nyslått» parasitt har den fremdeles mange trekk som minner om dens tidligere liv som partikkelfiltrator.

Den er derfor nærmest å regne for et øyeblikksbilde inn i en evolusjonær prosess, noe som gir forskerne en unik mulighet til å studere hvordan slike evolusjonære sprang foregår i naturen.

A. squalicola er en svært sjelden art. I Sognefjordens dyp lever det imidlertid en bestand av haiarten svarthå som er infisert av denne rankefotingen. Artens nærmeste slektning er en rur som lever i fjæra så langt unna som i Sørøst-Asia.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art