Trenger kunnskap om tvang

– Det er fortsatt behov for kompetanseheving hos NAV, politi og barnevern for å styrke deres arbeid mot tvangsekteskap. Rådgivning overfor hjelpeapparatet bør prioriteres, sier forsker.

Published

Handlingsplanen

I juni 2007 lanserte regjeringen handlingsplanen mot tvangsekteskap. Planen inneholdt 40 nye og videreførte tiltak til over 70 mill. kroner, og var den største satsningen som er gjort for å bekjempe tvangsekteskap i Norge. Året 2011 markerer avslutningen av handlingsplanens virkeperiode, og denne rapporten er siste rapport i Institutt for samfunnsforsknings evaluering av arbeidet med handlingsplanen. Evalueringen inkluderer tre rapporter.

De siste årene har det skjedd viktige endringer i hvordan NAV, politi og barnevern jobber mot tvangsekteskap.

Flere har fått grunnleggende kompetanse, og det er blitt utviklet nye metoder og arbeidsformer, for eksempel for familieveiledning og oppfølging av utsatte.

– Likevel ser vi at «egen kompetanse» peker seg ut som den viktigste flaskehalsen på feltet, sier Kari Steen-Johnsen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Sammen med Hilde Lidén og Monica Five Aarset har hun vurdert regjeringens oppfølging av handlingsplan mot tvangsekteskap fra 2008 til 2011. Målet for handlingsplanen har vært å styrke den offentlige innsatsen mot tvangsekteskap.

I tillegg til generell kompetanseheving er det behov for at ulike offentlige instanser kommer sterkere på banen lokalt, mener forskerne. Dette gjelder NAV og skolene, men også de lokale helsetjenestene.

Styrking av innsatsen

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Antallet saker om tvangsekteskap behandlet av hjelpeapparatet har økt siden begynnelsen av planperioden.

– Det kan hende denne økningen gjenspeiler en reell økning i antall saker, men vi tror snarere økningen er en indikasjon på bedre evne til å avdekke sakene. Det viser at det lokale hjelpeapparatet er blitt mer oppmerksomt på tvangsekteskap, sier Steen-Johnsen.

Handlingsplanen har utvidet det forebyggende arbeidet til flere arenaer. Dette har ført til en styrking av innsatsen også når det gjelder å nå flere målgrupper.

Innsats rettet mot ungdom er blitt styrket gjennom å bruke skolen som forebyggingsarena. Muligheten for ungdom til å få hjelp når de befinner seg i utlandet er også blitt forbedret.

– Økningen i antall saker i løpet av perioden er en indikasjon på at flere unge har sett muligheten til å få råd og hjelp, sier Steen-Johnsen.

Hun legger til at det er behov for å tenke hvordan denne innsatsen skal forankres på sikt og mener det regionale nivået bør få en viktig rolle i dette.

– De siste årene har det skjedd endringer i hvordan hjelpeapparatet jobber mot tvangsekteskap, men det er fortsatt behov for kompetanseheving, sier Kari Steen-Johnsen. (Foto: ISF)
– De siste årene har det skjedd endringer i hvordan hjelpeapparatet jobber mot tvangsekteskap, men det er fortsatt behov for kompetanseheving, sier Kari Steen-Johnsen. (Foto: ISF)

Vold i nære relasjoner

Et utviklingstrekk i handlingsplanperioden er at ulike deler av hjelpeapparatet definerer arbeidet mot tvangsekteskap som en del av arbeidet mot vold i nære relasjoner.

– Dette er positivt fordi det åpner for gode koblinger mellom arbeidet mot tvangsekteskap og andre offentlige innsatsområder.

– Det er viktig at hjelpeapparatet ikke definerer tvangsekteskap som noe som må håndteres av spesialister, men heller som noe som tilhører deres ordinære arbeidsfelt, og som de bør ha kompetanse på, sier forskeren.

Steen-Johnsen, Lidén og Aarset mener derfor at regjeringens samling av de ettårige handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som lanseres i disse dager, ikke bør bli en modell for hvordan arbeidet skal organiseres i fremtiden.

– At handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse samles i ett dokument innebærer at den spesielle volden, minoritetsvolden, skilles ut fra det generelle politikkfeltet knyttet til vold i nære relasjoner.

Frivillige organisasjoner kan også bidra

Målet om å styrke det offentlige hjelpeapparatets arbeid mot tvangsekteskap innebærer nye roller både for det offentlige og de frivillige organisasjonene.

– Vi mener at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bør arbeide med å utvikle mer langsiktige samarbeidsmodeller med frivillige organisasjoner som er engasjert på tvangsekteskapsfeltet.

– Organisasjonene kan bidra til holdningsendringer og informere om det offentlige hjelpetilbudet gjennom sine nettverk, sier Steen-Johnsen.

– Det er viktig å se de frivillige organisasjonene som noe mer enn utførere av politikk. De kan spille en viktig rolle i politikkutforming og dermed øke forståelsen av hva tvangsekteskap er, og hvilke politiske virkemidler som er gunstige.

Referanse:

Steen-Johnsen, Lidén & Aarset: Offentlig innsats mot tvangsekteskap. Sluttrapport – evaluering av handlingsplanen mot tvangsekteskap, ISF-rapport 2011:7.