Det er et av funnene i en studie utført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

I dagene etter at bomben smalt, ble det diskutert hvem det var viktigst å tilby psykologisk førstehjelp.

Er det de som selv ble skadet som trenger mest hjelp, eller de som hadde sett døde og skadde? De som jobbet i byggene som ble mest ødelagt, eller også i tilstøtende lokaler?

Og hva med dem som ikke var på jobb, men kunne ha vært det og like fullt var ansatt i de departementene som var mål for terrorangrepet?

Rådene myndighetene fikk var å tilby hjelp først og fremst til alle som var på jobb i Regjeringskvartalet på tidspunktet da bomben gikk av. Det viste seg å være en god vurdering.

Avstand ingen betydning

– I tillegg til å finne forekomst av posttraumatisk stress, ville vi finne ut om fysisk nærhet til arbeidsplassen hadde noen betydning for utvikling av posttraumatisk stresslidelse for dem av de ansatte som ikke var på jobb den dagen, sier Marianne Bang Hansen, forsker og psykolog ved NKVTS.

Det fant ikke forskerne.

Hansen er del av prosjektgruppen som jobber med prosjektet “Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7: En undersøkelse av ansatte i Regjeringskvartalet og departementene.”

– Blant de som var på jobb, var det 24 prosent som hadde en posttraumatisk stresslidelse, mens blant ansatte som ikke var på jobb, var det kun fire prosent, og det var uavhengig av hvor nær de hadde vært arbeidsplassen, sier hun.

Tilstedeværelse øker risiko

Justering for alder, kjønn, utdannelse, sivilstatus, og hvorvidt personene hadde ledende stillinger eller ikke, endret ikke forskjellen i forekomst av posttraumatisk stresslidelse mellom dem som var på jobb og dem som ikke var det.

– Vi mener det er den fysiske tilstedeværelsen under angrepet som er utslagsgivende, sier Hansen.

– Det betyr at vi for fremtiden også særlig bør prioritere psykologisk førstehjelp til ansatte som er fysisk tilstede under et terroranslag som er rettet mot en arbeidsplass.

Kvinner mer utsatt

Studien viser også at kvinner ser ut til å ha dobbelt så stor sannsynlighet for å utvikle posttraumatisk stresslidelse som menn, mens det var mindre blant dem som hadde ledende stillinger eller særlig høy utdannelse.

Forskerne fant ikke noe som tydet på at alder og sivilstatus hadde noen innvirkning på utvikling av posttraumatisk stresslidelse.

– Vi vet foreløpig ikke hvorfor flere kvinner enn menn utvikler posttraumatisk stresslidelse. Mulige hypoteser går ut på at det er kjønnsforskjeller i måter traumatiske hendelser oppfattes på og også hvordan psykisk uro blir kommunisert, sier Hansen.

– Årsaken til at ledere har mindre tegn til posttraumatisk stress, antar vi kan ligge i at de i større grad har tilgang til informasjon og lettere skaffer seg overblikk over situasjonen i etterkant av hendelsen.

– Det gir en følelse av kontroll som igjen kan virke som en buffer mot posttraumatisk stresslidelse, sier Hansen.

Referanser:

Forskningsprosjekt: Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7: En undersøkelse av ansatte i Regjeringskvartalet og departementene

Hansen, Nissen & Heir: Proximity to terror and post-traumatic stress: a follow-up survey of governmental employees after the 2011 Oslo bombing attack, BMJ Open 2013;3, doi:10.1136/bmjopen-2013-002692.