Variert syn på statsborgerseremonier

Statsborgerseremonier kan være et lite, men viktig skritt mot opplevelsen av tilhørighet i det norske samfunnet. Imidlertid velger de fleste å ikke delta på de frivillige seremoniene.

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: iStockphoto))
(Foto: (Illustrasjon: iStockphoto))

De siste årene har mange vesteuropeiske land iverksatt tiltak for fremme inkludering av innvandrere. Ett av disse er  statsborgerseremonier. Norge introduserte frivillige statsborgerseremonier i 2007.

Forskerne Anniken Hagelund ved Institutt for samfunnsforskning og Hanne Kavli og Kaja Reegård ved Fafo, har undersøkt hvem som deltar i statsborgerseremonier, hvem som lar være, og hvilke tanker nye statsborgere har om overgangen til norsk statsborgerskap.

Nye statsborgeres syn på seremoniene varierer fra veldig begeistret til likegyldig. Fra 2006 til 2008 mottok mer enn 19 000 personer en invitasjon til statsborgerseremoni. Om lag to av ti takket ja.

- Majoriteten av nye statsborgere velger å ikke delta på seremoniene. Begrunnelsene var lite motivasjon og mangel på informasjon og anledning, sier Hagelund.

Av de 20 prosentene som deltok på statsborgerseremonier sa mange at de satte stor pris på å få delta.

- Det var slående å se entusiasmen blant noen av deltakerne. For denne gruppen er den følelsesmessige og symbolske verdien sterk, både ved selve skiftet av statsborgerskap og ved seremonien, sier Hagelund.

Ingen juridisk betydning

Anniken Hagelund (Foto: ISF)
Anniken Hagelund (Foto: ISF)

Alle nye statsborgere i Norge blir invitert til å delta på seremoniene, som arrangeres av Fylkesmannen. Statsborgerseremonier har ingen praktisk eller juridisk betydning for dem som deltar. Hensikten er i all hovedsak å skape en følelse av tilhørighet ved å markere overgangen til norsk statsborgerskap.

Seremoniene i de skandinaviske landene er frivillige, mens de er obligatoriske i USA og Storbritannia.

- Det kan være at opplevelsen av å delta er annerledes når det er frivillig. I Norge er ikke seremoniene en pålagt byråkratisk prosedyre, men i stedet en feiring og symbolsk handling. Det kan derfor være at deltakerne har en mer positiv opplevelse i de skandinaviske landene enn i land der seremoniene er obligatoriske, sier Hagelund.

Referanse:

Hagelund, Kavli & Reegård: «Å bytte lag - deltakere og deltakelse på statsborgerseremonier», i Aagedal (red.) Statsborgarseremoniar i Skandinavia.