Norske myndigheter har i likhet med de fleste andre land lagt prinsippet om en uavhengig sentralbank til grunn for pengepolitikken.

I dag fremstår det som nærmest selvsagt at Norges Bank skal fastsette renten.

Ideen om en uavhengig sentralbank har imidlertid svært korte tradisjoner i etterkrigstidens Norge, og har ikke vært satt under skikkelig politisk press.

Det var først da Svein Gjedrem overtok som sentralbanksjef i 1999, at Norges Banks selvstendighet for alvor ble styrket.

- Spørsmålet blir derfor hvordan politikerne vil reagere den dagen Gjedrem bruker sin selvstendige stilling til å heve renten kraftig, med de kostnader det vil ha for folk flest, utfordrer historiker og forsker Gunhild J. Ecklund ved Handelshøyskolen BI.

I sitt doktorgradsarbeid ved BI har hun studert hva som egentlig skjedde da politikerne etter 2. verdenskrig gikk inn for å vingeklippe den da uavhengige sentralbanken, og gjøre den til et “kassekontor” i Finansdepartementet.

Den uavhengige sentralbanken

Ideen om en uavhengig sentralbank lå til grunn da Norges Bank ble etablert i 1816. Stortinget besluttet å legge hovedkvarteret til Trondheim - flere dagsreiser fra politikerne i hovedstaden.

Napoleonskrigene hadde til fulle demonstrert de uheldige konsekvensene av at regjeringer kunne finansiere krigføring eller andre formål ved å trykke nye penger.

Sentralbanken måtte derfor både fysisk og politisk være klart atskilt fra de politiske myndighetene.

- På samme måte som Odyssevs bandt seg til masten for å unngå Sirenenes fristelser, kan politikere gjennom en uavhengig sentralbank hindre seg selv i å føre en politikk som gir gevinst på kort sikt, men er skadelig i det lange løp, fremholder Gunhild J. Ecklund.

I dag fremstår prinsippet om uavhengige sentralbanker som en universelt akseptert løsning, og knapt noen vil forsvare at sentralbanken skal være politisk styrt.

Forrige gang spørsmålet om sentralbankens rolle sto på dagsordenen - i kjølvannet av mellomkrigstidens kriser - trakk imidlertid fagfolk og politikere like unisont den motsatte konklusjonen.

- Det fremsto som selvinnlysende at sentralbanker måtte være under politisk kontroll for å hindre økonomisk krise og arbeidsledighet, forteller Ecklund.

Sentralbanken satt på prøve

Prinsippet om sentralbankens uavhengig ble satt på sin første alvorlige prøve i mellomkrigstiden. Sentralbanksjef Nicolai Rygg hevet diskontorenten kraftig for å gjenreise kronens ytre verdi i forhold til gull.

Rygg lyktes på kort sikt ved at valutakursen for en periode nådde nivået før første verdenskrig.

Men konsekvensen innenlands ble en kraftig rentestigning og tilbakebetalingsproblemer både for private og kommuner.

- I samtiden var det en utbredt oppfatning at den uavhengige sentralbanken med sin politikk bidro sterkt til gjeldskrise og arbeidsløshet.

- I stedet for å fremme stabilitet og forutsigbarhet, hadde uavhengigheten bidratt til å forsterke problemene, sier Ecklund.

Det faktum at politikerne hadde vært forhindret fra å gripe inn da de kostbare bivirkningen av paripolitikken ble synlige, fremsto ifølge Ecklund som irrasjonelt og skadelig.

Både politikere og fagfolk oppfattet kostnadene uavhengighetsprinsippet som større enn gevinstene.

Ny rolle for gammel sentralbank

Da etterkrigstidens økonomiske politikk skulle utformes, var det derfor bred enighet om at Norges Bank måtte under demokratisk kontroll for å sikre nasjonens vekst og velstand.

Pengepolitikken måtte styres av de politiske myndighetene, og koordineres med de øvrige delene av den økonomiske politikken, og sentralbanken måtte underordnes Finansdepartementet.

Ecklund har gjort en omfattende studie av hvordan Norges Bank i perioden fra 1945 til 1954 fant sin nye rolle etter at de politiske, økonomiske og internasjonale rammebetingelse ble vesentlig endret.

Hun påviser at Norges Bank på ingen måte ble vingeklippet, og redusert til et “kassekontor”, men fortsatte å spille en betydningsfull rolle.

- Riktignok mistet Norges Bank mye av sin tidligere selvstendighet og makt. Men sentralbanken spilte likevel en langt mer sentral rolle enn det som har vært vanlig å anta, fastslår Ecklund.

I sin doktorgradsavhandling dokumenterer hun at Norges Bank fortsatt var aktivt med i utformingen og gjennomføringen av landets penge- og valutapolitikk.

Ifølge Ecklund sørget Norges Bank for å utforme en ny rolle der de fortsatt kunne utøve innflytelse som en integrert del av det politiske systemet.

- Norges Bank spilte en viktig rolle i den praktiske politikken, konkluderer Ecklund.

Hvordan klarer Norges Bank neste prøve?

Tilbake i 2008 tar vi det for gitt at vi har en uavhengig Norges Bank.

Nobelprisvinner i økonomi, Finn E. Kydland, har gjennom analyser av sammenhengen mellom inflasjon, arbeidsledighet og langsiktig økonomisk vekst, bidratt til å begrunne teoretisk og politisk at sentralbanker bør ha en uavhengig stilling.

Selv om det vi i dag er vitne til noe som kan minne om ruskevær i internasjonal økonomi, har konjunkturene foreløpig ikke vært slik at folk har fått føle på kroppen hva et slikt system kan koste.

Så lenge rentenivået er rekordlavt som i dag, er det ingen som protesterer på at Norges Bank bestemmer renta.

Men hva skjer den dagen Gjedrem setter renta kraftig opp i et forsøk på å hindre prisstigning?

- Hvis folk får betalingsproblemer og arbeidsplasser blir truet, er det da like selvsagt at politikerne ikke skal få gripe inn?, spør Gunhild J. Ecklund.

Referanse:

Doktorgradsstipendiat Gunhild J. Ecklund disputerte fredag 8. februar 2008 for doktorgraden ved Handelshøyskolen BI med avhandlingen Creating a new role for an old central bank The Bank of Norway 1945-1954”.