Dramatikk på høyt plan

Arkeologiske utgravninger foregikk i et høyt tempo på 1800- og 1900-tallet. Det gjorde at gjenstander strømmet inn til museene i stort monn. De fleste kjenner bare til funnene fra de mest spektakulære gravhaugene, slike som Gokstad og Oseberg. Ny forskning har satt søkelyset på hvorfor man reiste, de ikke mindre imponerende, men nå dels glemte, skipsgravene Storhaug og Grønhaug ved Avaldsnes på Karmøy.

Publisert

Arkeolog Arnfrid Opedals doktorgradsavhandling, “Kongens død i et førstatlig rike: skipsgravsritualer i Avaldsnes-området og aspekter ved konstituering av kongemakt og kongerike 700-950 e.Kr.”, har hatt som formål å finne frem til hva som lå bak de storslåtte begravelsene på Avaldsnes i førkristen tid.

Opedal har villet undersøke hvordan kongers dødsfall og påfølgende begravelser kunne fungere som maktoppbyggende eller kongerikeoppbyggende tiltak.

Religiøs og politisk makt

Pavebegravelsen demonstrerte hvor skremmende og fascinerende det kan være å bivåne foreningen av stor religiøs og politisk makt.

Pavens og kardinalenes iscenesettelse av hans død, selve begravelsen og reetableringen og befestingen av maktstrukturene gjennom utnevnelsen av en ny pave, er ikke så helt ulikt det som utspant seg på Avaldsnes i førkristen tid når stormenn avgikk ved døden.

Antallet tilskuere var riktignok langt færre, men ritualene var like symbolmettede og betydningsfulle. Og mens paven selv før sin død la alt til rette for sin egen snarlige helgenkåring, sørget kongen før sin død, og hans familie etterpå, gjennom selve begravelsen, for å trygge slektens rett til fortsatt makt i regionen. Dette skjedde blant annet gjennom å understreke ættens og kongens tilknytning til et mytisk, guddommelig opphav.

"Arnfrid Opedal."
"Arnfrid Opedal."

Hvorfor Avaldsnes?

Opedal viser til at Avaldsnes har aner som maktsentrum på Sørvestlandet langt tilbake i bronsealderen. Gårdens strategiske plassering i kystlandskapet ga herskerne på plassen gode muligheter til å ha kontroll med og skattlegge passerende handelsskip.

Oppsamlet rikdom ble ikke minst brukt som gaver for å knytte nye og styrke gamle bånd til alliansepartnere i regionen.

Nord for gården lå gravhaugene på rekke og rad godt synlige fra skipsleia i Karmsundet. To av disse er Storhaug fra merovingertiden og Grønhaug fra vikingtiden.

Harald Hårfagres kongsgård

Det er stedets vikingtidshistorie og dets forbindelse med rikssamlingen som vanligvis har fått mest oppmerksomhet. Dette fordi Harald Hårfagre (ca. 865-ca. 933) ifølge tradisjonen la han kongsgården sin her etter slaget i Hafrsfjord (872).

Også hans sønn Håkon den gode (918-959) hadde tilhold her. Avaldsnes spilte sannsynligvis også en nøkkelrolle i innføringen av kristendommen i denne regionen av landet.

Organiseringen av de førstatlige kongerikene var ikke bare et spørsmål om å opprettholde territoriale grenser. Kongemakten ble fremfor alt sikret gjennom å knytte personlige allianser.

Denne styreformens personavhengighet gjorde de politiske enhetene svært ustabile og skiftende. Nye riksdannelser kunne raskt bygges opp, men igjen like raskt gå til grunne ved kongens død.

Dette resulterte i tiltak i miljøet rundt kongen som kunne være med på sikre rikets fortsatte stabilitet og kontinuitet.

Hvorfor bygge gravhauger?

Det kan ifølge Opedal være flere årsaker til at man gikk til det skritt å reise monumentale gravhauger. En grunn kunne være at man ville markere grunnleggelsen av et helt nytt rike. Det er dermed den nye slektens makt og særstilling som markeres gjennom haugleggingen av “stamfaren”.

Alle påfølgende konger styrte deretter på vegne av stamfarens opprinnelige legitime maktgrunnlag og heroiske ettermæle.

I gravritualet lå det et iboende potensial til å skape nye identiteter når vesentlige samfunnsendringer sto for døren. Etableringen av slike graver sikret stabilitet under oppbyggingen av nye dynastier, store politiske omkalfatringer eller ved erobringen av nye landområder.

Det er også mulig å se på skipsgravsritualet som et ledd i et forsøk på å hindre sammenbrudd i allerede eksisterende, skjøre politiske nettverk. Bortgangen av en innflytelsesrik hersker som mange var avhengige av for sitt livsopphold, kan ha blitt opplevd som truende.

Slik forstått kan gravritualene ha vært med på å gjenopprette og sikre nettverk som normalt ville ha gått tapt ved kongens død. Samfunnet ble dermed symbolsk gjenoppbygget gjennom begravelsen.

Mer om Storhaug og Grønhaug

Storhaug er fra merovingertid (ca. 550-800) og datert til omkring år 700. Haugen ble gravd ut i 1887 av arkeologen Anders Lorange (1847-1888). Den var trolig mellom 40-50 meter i diameter og rundt fem-seks meter høy.

Man fant her ikke spor av rester etter noe skjellet. Den døde ble gravlagt i haugen i et roskip med en lengde på mellom 19 og 26 meter.

Til sammenlikning er Osebergskipet og Gokstadskipet henholdsvis 22 og 24 meter lange. Man har blant annet funnet to sverd, spyd, pilspisser, smedredskaper, en kniv, en gullarmring og to kostbare brettspill.

I graven lå også en mindre båt og en hest, samt restene av det man tror har vært et vokslys preget med et kors. Tidsepoken er preget av opprettelsen av flere handelskontakter og økt kommunikasjon med omverdenen.

Større maktsentre

Reisingen av Storhaug kan i følge Opedal knyttes til etableringen av større og færre maktsentre rundt om i landet.

"En rekonstruksjon av Grønhaug. Maleriet er laget av Ragnar Løken Børsheim. Hentet fra Arnfrid Opedals egen bok De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes (1998)."
"En rekonstruksjon av Grønhaug. Maleriet er laget av Ragnar Løken Børsheim. Hentet fra Arnfrid Opedals egen bok De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes (1998)."

Grønhaug er en skipsgrav fra yngre jernalder (ca. 800-1050) og datert til omkring 950. Haugen var omkring 30 meter i diameter og fire meter høy. Den ble gravd ut i 1902 av arkeologen Haakon Shetelig (1877-1955).

Skipet som den døde hadde blitt begravet i var stort sett gått i oppløsning, men antatt lengde er fastslått til å være omkring 15 meter. Dette var også et roskip. Bare deler av skjellettet av en mannsperson ble funnet i haugen. Han har ligget på en dundyne.

Det ble også funnet rester av vokslys, tekstiler og glass. Flere av gjenstandene som den døde ble gravlagt med, kan ha blitt fjernet eller ødelagt i forbindelse med haugbrudd eller ha gått i oppløsning i ettertid på grunn av tilgang på luft.

“Haraldshaugen”

Harald Hårfagre skal ifølge Snorre og historikeren Gustav Storm ha blitt hauglagt på Gard noen få kilometer nord for Haugesund. Ved 1 000-årsjubileet for samlingen av landet etter slaget ved Hafrsfjord reiste man en mektig minnestøtte over Harald Hårfagre nettopp på denne haugen. Monumentet har i ettertid har fått navnet “Haraldshaugen”.

"18. juli 1872 ble minnesmerket over rikssamlingen og Harald Hårfagre innviet ved Haugesund. (Illustrasjon tilhører Jørgen Haavardsholm)"
"18. juli 1872 ble minnesmerket over rikssamlingen og Harald Hårfagre innviet ved Haugesund. (Illustrasjon tilhører Jørgen Haavardsholm)"

Opedal påpeker at man i nyere forskning har imidlertid rettet oppmerksomheten mot en annen gravhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre, nemlig Grønhaug på Karmøy. Datering av trevirke funnet i haugen gjør det sannsynlig at den ble reist i tiden omkring hans død.

Om det ikke er kongen selv, er det ifølge Opedal trolig en sentral skikkelse innenfor det samme politiske miljøet. Harald Hårfagre har i de senere år blitt oppfattet mer som en vestlandskonge.

Hans tilhørighet til ynglingeætten er også blitt trukket i tvil. Slaget ved Hafrsfjord er av noen først og fremst tolket som en maktkamp mellom småkongerikene Sørvestlandet og Viken.

Lenker:

Avaldsnesprosjektet

Kart over Karmøy

Videre lesning:

Opedal, Arnfrid: Maritim-arkeologiske forundersøkelser av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy. AmS-Rapport 18 (delforfatter). Endre Elvestad, Flemming Krøger, Frode Fyllingsnes og Volker Demuth. I: Elvestad, E. og Opedal, A. (red.) Stavanger 2001.

Opedal, Arnfrid: Forbundsfeller som byggesteiner for politisk sentralisering i det vestlige Norge. I: Vea, M.S. og H.R. Naley (red.) Fiender og forbundsfeller, s. 73-80. Karmøyseminaret 1999. Dreyer Bok. Stavanger 2001.

Opedal, Arnfrid: Arkeologiens gårdsforskning og utformingen av en norsk identitet. AmS-Varia 35. Publisering av magistergradsavhandlingen fra1994. Stavanger 1999. Opedal, Arnfrid: De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Serie: AmS småtrykk 47. Arkeologisk museum i Stavanger. Stavanger 1998.

Opedal, Arnfrid: «Båtgraver - rituell kommunikasjon som politisk strategi. Et eksempel fra Karmøy på 800-tallet.» I: Krøger, F. (red.) Rikssamlingen - Kongemakt og høvdingmakt, s. 88-106. Karmøyseminaret 1996. Dreyer Bok. Stavanger 1997.