- Ifugaoene har en såkalt animistisk religion, det vil si at de tror på at ånder og forfedre opptrer i naturen, i landskapet, i ting. Dette synet på ånder kommer til syne samfunnet og i religiøse ritualer, sier Stipendiat Jon Henrik Remme ved universitetet i Oslo.

Ifugaoene er en folkegruppe på rundt 200 000 mennesker som holder til nord på Filippinene. Mange av dem lever nokså isolert uten strøm, ordentlig veitilgang eller mobilnett.

Remme har bodd hos ifugaoene i to år.

- Å bo der var en svært eksotisk og spennende opplevelse, men også utfordrende. Livet er helt annerledes enn vi er vant til, og i starten kunne jeg heller ikke språket, sier Remme.

Det til tross: I to omganger har Remme gjort feltarbeid hos ifugaoene. Første gang var i forbindelse med hovedfagsoppgaven, hvor han studerte ifugaoenes offerritualer.

- Egentlig skulle jeg studere en folkegruppe på Ny-Guinea. Men så ble jeg tipset om at svært få hadde gjort feltarbeid hos ifugaoene. Jeg syntes samfunnet deres så spennende ut og dro dit i stedet.

- Da jeg begynte på doktorgradsarbeidet, hadde jeg lyst til å gå dypere inn i ifugaoenes religiøse praksiser, og jeg reiste tilbake, sier Remme.

Ånder i dyr

Ifølge Remme er hele den filippinske folkegruppens samfunn preget av de har et vekslende syn på åndene. På en og samme tid oppfatter de åndene som potensielle og manifeste.

- Åndene er der hele tiden som en idé, de er altså potensielt til stede. Men bare i enkelte tilfeller viser de seg for menneskene, og blir det jeg kaller manifeste, sier Remme.

Åndene kan for eksempel vise seg ved at en fugl flyr inn i et hus eller dyr oppfører seg rart på andre måter.

- Når åndene viser seg mener ifugaoene at åndene ønsker å oppnå noe fra menneskene, forteller Remme.

Ifugaoene er derfor nødt til å gjennomføre et ofringsrituale til ære for åndene. Da ofrer de griser, og en ofringsansvarlig leder ritualet med sang og dans.

- Ifugaoene ser på åndene som en forutsetning for det gode liv. Kun ved å ofre til dem vi man oppnå velstand og gode avlinger. De kan hindre at du blir syk og sikre at du får et langt og lykkelig liv, sier Remme.

Samtidig forstås åndene også som farlige, forteller han. Man vet ikke hva de kan finne på, og i like stor grad som å sikre deg et godt liv kan åndene føre til sykdom og død.

Velger selv sine slektninger

Vekslingen i oppfatningen av åndene som til stede for menneskene og som en idé om at de eksisterer, altså vekslingen mellom manifeste og potensielle måter ånder kan eksistere på, samt åndenes rolle som både gode og onde, beskriver Remme som en ontologisk dynamikk mellom mennesker og ånder – virkelighetsoppfatningen om åndene endrer seg.

- Det interessante med ifugaoene er at denne ontologiske dynamikken kan gjenfinnes i en rekke andre forhold i samfunnet. Flere av ifugaoene har blitt pinsevenner.

- Akkurat som de tradisjonelt har sett på åndene som både potensielle og manifeste, overfører de denne forståelsen til også å gjelde gud. Gud er til stede som en idé, men kan også bli synlig for menneskene.

- Mer spesielt for oss, er kanskje at den samme dynamikken gjenfinnes i forståelsen av slektskap, forteller Remme.

Ifugaoene velger sine slektninger ved å utveksle biter av svinekjøtt med folk de ønsker å være i slekt med.

- Dermed kan man i prinsippet være i slekt med alle, men bare de man har utvekslet svinekjøtt med er reelle, eller manifeste, slektninger, sier han.

Mye konflikt

Remme forteller at ifugaoenes samfunn er svært konfliktfylt. Det er ikke lenger hodejegere, men samfunnet er preget av familiefeider og hevntokt.

Mye handler om å velge slektninger og allierte og  å vise lojalitet med dem. Det fikk han selv erfare.

- Jeg ville arrangere en avskjedsfest før jeg skulle reise fra landsbyen. Problemet var at jeg i løpet av min tid der var blitt adoptert som bror til en og som sønn til en annen. Disse to var i konflikt, sier Remme.

Han forteller at det ble stor diskusjon om hvem som skulle få ofre grisene Remme hadde kjøpt inn og hvor ofringen skulle skje.

Blant ifugaoene gir det høyere prestisje jo flere griser man har ofret, og begge de to Remme var i ”slekt” med, mente at de burde gjennomføre ofringen og at den burde skje hjemme hos dem.

- Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og til slutt gikk jeg til landsbyrådet for å rådslå meg. De foreslo at ofringen skulle skje på landsbyens skole da de mente at dette var nøytral grunn.

- Det viste seg å være helt feil: Rektor på skolen var min ”brors” og husverts hovedfiende. Det løste seg ved at han fikk gjennomføre ofringen. Han mente han da hadde tatt kontroll over fiendens territorium, sier Remme.

Remme mener hendelsen var svært lærerik for ham som antropolog.

- Som en sa til  meg i etterkant: Nå vet du hva vi må slite med hele tiden. Jeg har brukt hendelsen mye for både å forstå og å forklare ifugaoenes samfunn i avhandlingen min, sier han.