– Vi bryr oss mindre om resultater vi oppnår etter at vi har fulgt råd enn de vi oppnår uten å fulgt råd, sier Guido Biele, postdoktor ved Psykologisk institutt.

Han har nylig publisert en artikkel der han konkluderer med at hjernen vår forteller oss at vi blir belønnet ved å følge råd, uansett om rådet førte til godt utfall eller ikke.

Resultatene viser også at mekanismen i hjernen som står for dette, sørger for at man blir mindre skuffet når man ikke får det man vil – dersom man har fulgt råd.

– Si at du kan velge mellom to lodd der du står i kiosken. Om noen anbefaler deg å velge det ene, så er det også slik at du blir mindre lei deg om du taper, fordi du faktisk fulgte rådet. Om du vinner 100 kroner uten å ha fått noe råd om hva du skal satse på, så vinner du bare 100 kroner. Men om du vinner 100 kroner etter å ha fulgt råd, er det like tilfredsstillende som om du hadde vunnet 150 kroner.

Ikke sinte for dårlige råd

Å følge råd viser seg å være tilfredsstillende i seg selv, forteller Guido Biele, postdoktor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. 

Bieles funn er basert på data han samlet som forsker ved Max Planck Institute i Berlin sammen med kollegene Lea Krugel, Jörg Rieskamp og Hauke Heekeren. De er ikke nødvendigvis intuitive, sier han selv.

– Det er en god ting, for vi driver ikke med vitenskap for å finne ut ting vi vet fra før. Vi ville kanskje tro at det var slik at om du får råd om hvilket lodd du skal satse på og så ikke vinner, blir du sur på personen som har gitt deg råd, men slik er det altså ikke.

Å følge råd er en form for sosial læring, i motsetning til den typen læring der man gjør sine erfaringer gjennom å prøve og feile.

– Slik sosial læring er svært verdifull – at vi har evnen til å lære av andres erfaringer og følgelig spare tid og innsats, sier Biele.

Når vi søker råd, får vi vanligvis gode råd. Når vi imiterer andres handlinger, gir det vanligvis gode resultater. Det er derfor logisk at vi har en mekanisme som får oss til å følge råd. Å føle seg belønnet etter ha fulgt et råd er en slik mekanisme. 

Gjorde som de ble rådet til

Forskerne har både brukt datasimuleringer og et funksjonelt MRI-eksperiment for å komme fram til resultatene. I eksperimentet fikk testpersonene valget mellom fire kortstokker og skulle lære fra hvilke av kortstokkene de vant mest penger.

Det var to kortstokker som lot dem vinne mye, og to som lot dem vinne mindre. De to «gode» kortstokkene var identiske. Før de startet oppgaven mottok de et råd fra en person som hadde lært oppgaven tidligere. Rådet var at de kunne tjene mest om de valgte en av kortstokkene.

I de 150 testene valgte testpersonene i de fleste tilfeller den kortstokken som ble anbefalt dem, selv om resultatet var det samme om de valgte fra den andre «gode» kortstokken.

Underveis målte forskerne hjerneaktiviteten til testpersonene med MRI-skanner for å se hva som skjedde.

– Vi har områdene septum og caudate i hjernens belønningssenter, og disse signaliserer alltid belønning når vi følger råd. Dette området viser økt aktivitet etter at vi har vunnet penger og mindre aktivitet når vi taper, dersom vi løser oppgaven uten å følge rådet. Resultatene fra eksperimentet viser at det samme området alltid viser høy aktivitet når vi følger et råd – uansett om man vinner eller taper.

– Resultatene fra denne studien viste også at ventral striatum og ventral medial prefrontalkorteks, som er typiske belønningsområder, var mindre påvirket av resultatet av handlingen når testpersonen fulgte rådene sammenlignet med når de ikke fulgte rådene.

Føler noen mindre behag?

Dersom denne gleden ved råd er styrende for at vi lærer, blir det viktig å vite om denne evnen er forskjellig distribuert blant mennesker. Biele skal nå sammen med andre forskere se på om mekanismen er den samme hos friske mennesker og pasientgrupper som rusavhengige og spilleavhengige. Er de dårligere til å prosessere sosial informasjon enn det andre mennesker er? Og skyldes det i så fall at de føler mindre velbehag ved det?

– Dersom det skulle vise seg at denne mekanismen er svakere blant visse pasientgrupper, kan det bidra til å forklare hvorfor de ikke lærer å endre atferd som har negative langtidsvirkninger, sier Biele.

 – Kan vi feste lit til dette? 

– Vi må ta visse forbehold. Vi kan ikke overgeneralisere ut fra disse funnene. Vi har sett på et case hvor man skulle løse en vanskelig oppgave, og den som ga råd var til å stole på. Dersom oppgaven var lettere og den som ga råd ikke var til å stole på, ville vi ikke forvente at resultatene vært like sterke.

– Funnet er likevel interessant fordi vi som oftest får råd fra en erfaren person når vi skal ta valg når vi er i tvil. Som når vi, for eksempel, skal kjøpe oss nye klær eller ta en større beslutning som å kjøpe ny bolig, sier Biele.

 Referanse: 

Guido Biele et. al., The Neural Basis of Following Advice, PLoS Biology, juni 2011