Annonse

Et liv på kanten

Det som for noen fremstår som ren dødsforakt og galskap, er for andre en feiring av eksistensen. Basehoppere utfordrer kanskje døden, men de gjør det for den gode mestringsfølelsen.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Med livet som innsats hopper basehopperne ut i sitt livs beste opplevelse. (Foto: Audun Hetland)

Pusten til Ryan Saunders kommer i korte støt. Han ser ned på føttene sine, som ennå er stødig plantet på fast grunn. Han kaster korte blikk rundt seg før han sakte løfter hodet og tar innover seg det som snart skal skje.

Kanten er kun noen få centimeter unna, deretter er det fritt fall i noen hundre meter før kneika. Han må følge fjellsiden tett, men sørge for at han har nok oppdrift for å klare å komme over dette fremspringet.

Klarer han det, kan han fortsette å falle nye to hundre meter før han må trekke i fallskjermen.

Han har prøvd seg på dette hoppet seks ganger før. Mange ganger har han gått gjennom hoppene i sitt hode, han har planlagt, beregnet og hoppet ut i det. Og kommet til kort.

Han tar et skritt nærmere kanten. «Three, two, one!»

I en liten brøkdel av et sekund virker det som om det er helt stille. Også kommer den øredøvende lyden av lufta som raser forbi hjelmkameraet og flerrer gjennom høytalerne. Ryan har hoppet og bakken nærmer seg faretruende raskt.

Livslyst

Alle som ser en basehopper stupe utfor kanten på et fjell lurer på hva det er som foregår opp i hodet hans. De aller fleste vil nok si at han er spinna gal.

− Vi er kjappe til å dømme folk: Driver de på med risikoatferd er de nok ikke helt rette i hodet. Når du bare ser handlingen og ikke resonnementet bak, så virker mye som galskap.

− Men jeg tenkte at det må det være noe intenst bra med basehopping siden det er så mange som er villige til å ta risikoen. De bestrider ikke at det er farlig, men de tenker heller ikke at dette går galt, forteller stipendiat Audun Hetland ved Universitetet i Tromsø.

I sin masteroppgave i psykologi utforsket han følelsene til basehoppere mens de gjorde det de likte best.

- Er det et dødsønske eller dødsforakt som driver de unge menn og kvinner over kanten?

− Det handler i alle fall ikke om et ønske om å dø. Overlevelse er underforstått, ikke et mål i seg selv. Dette er mennesker som er ekstremt glade i livet og som gjør hva som helst for å begrense risikoen til et absolutt minimum.

− Paradokset er at hvis det var absolutt sikkert å drive på med basehopping, så hadde opplevelsen forsvunnet også.

Hetland målte gjentatte ganger pulsen til 13 basehoppere som hoppet fra fjellplatået Kjerag i Rogaland. I tillegg ba han dem om å beskrive hva de følte i løpet av hoppet.

Like etter et hopp er spenningsutløsninga så enorm at de aller fleste var tilnærmet stumme og ikke klarte å uttrykke seg med tale. Derfor ba Hetland dem om å tegne en kurve som forklarte hva de følte.

Det første som skjer når de stiger over kanten er følelsen av frykt og ubehag.

− De føler frykt, men mye mindre enn ventet. Frykt og ubehag oppstår i de situasjonene der de har minst kontroll, som når de hopper ut eller utløser fallskjermen. Det er da de også har et forhøyet adrenalinnivå.

− Basehopperens motivasjon er et ønske om å vokse som menneske, og de innser at det ikke alltid er behagelig, sier Hetland.

I fritt fall

Basehopperen Ryan bruker øynene til å måle avstand til bakken. Den ser ut som om den flyter forbi, kun noen titalls centimeter fra kameraet.

Han må fly ganske tett inntil fjellveggen, for selv om han har god fremdrift er klaringen ned til framspringet faretruende liten.

Grus og steinblokker kommer mot ham i en rasende fart. Han styrer kroppen sin mot kneika. Det er nå eller aldri. Plutselig virker det som om han flyr inn i tretoppene på fjellsiden. Og så forsvinner bakken. Det blir brattere. Han er over kneika. Han flyter. Og linsen på kameraet dugger til.

Kjerag i Rogaland er en populær basehopp lokalitet. (Foto: Audun Hetland)

De fleste basehoppere starter som fallskjermhoppere og driver på med det i mange år før de kaster seg utfor sin første loddrette vegg.

Det første hoppet er ikke behagelig i det hele tatt, forteller de. Det tar gjerne ti eller femten hopp før man føler at man har nok kontroll over situasjonen til at man kan nyte opplevelsen. Men det er utsikten til denne mestringa av situasjonen som driver dem gjennom dette ubehaget.

Etter ti eller femten hopp har de mer kontroll og mer tid til å ta innover seg følelsen. De starter gjerne med høye fjell som Kjerag. Fjellets 1000 meter gir 25 sekunder i fritt fall. I de få sekundene som oppleves som å fly, faller de i 180 km i timen.

– Man kan nesten ta på lufta. Alt blir helt stille. Tiden føles veldig lang, man får følelsen av at ting spilles av i halv fart. Man er veldig til stede i sine omgivelser. Å fly som en svale beskrives som en fantastisk opplevelse, sier Hetland.

- Er de adrenalinjunkies?

− Nei. Machotyper lever ikke lenge i denne sporten. Det er sindige friluftsfolk som hopper base. De oppsøker ikke farlige situasjoner unødig. Enkelte syns til og med det er skummelt å male huset, for da må de stå på stige.

− Basehopping handler om å bli skikkelig flink og yte sitt ytterste for å gjennomføre hoppet. Faktisk så er det ikke helt ulikt hva en konsertpianist går gjennom før en konsert. Adrenalinnivået hos begge er bare en kilde til ubehag og ikke et mål i seg selv.

− Det å gjennomføre et vellykket hopp avhenger av at de klarer å kontrollere situasjonen og adrenalinet.

På trygg grunn

Hoppet til Ryan Saunders nærmer seg slutten. Plutselig hører man lyden av et tøystykke som smeller i vinden: Gjennom dugget på linsa ser man fallskjermens mørke skygge over Ryans hode. Kroppen hans rykkes opp. I noen få tidels sekund er det stille. Men idet Ryan Saunders går for landing hører man hyl av ren glede.

Gleden og mestringsfølelsen etter et vellykket hopp gjør utøverne stumme. (Foto: Audun Hetland)

Seiersgleden er overveldende og lykkefølelsen er komplett ved en vellykket landing. Men for å oppnå denne følelsen av ekstrem lykke må basehoppere jobbe med stadig mindre marginer.

I takt med at de blir flinkere, gjør de ofte vanskeligere hopp. Enten med vingedrakt, eller hopp fra lavere fjell, hus, broer eller master.

– En av de beste basehoppere fortalte meg at gjennomsnittvarigheten til en hoppers karriere er seks år. Og det er tre måter å slutte på: dø , bli skadet eller innse at risikoen er for stor, påpeker Audun Hetland.

Spennet i følelsene til hopperne er stort. Men en ting de ikke føler er tristhet. Og det er uvanlig og sjeldent, fordi tristhet inngår som oftest når mennesker beskriver kompleksiteten i enhver følelse.

− Det er ganske fantastisk. Den sterkeste følelsen er engasjement. Det virker som om menneskesinnet kan tåle mye, så lenge man holder på med noe som er interessant.

− Så kan man spørre seg hvordan man kan tilrettelegge for at folk kan få slike opplevelser i hverdagen sin, uten å måtte hoppe fra et fjell, sier Hetland.

«Yes, fucking yes! That was fucking
awesome! I don’t care if I sound like
a fucking retard but that was fucking
awesome! I did it! I did it!»

Gledesutbrudene gjaller mellom fjellveggene. Ryan lever for å hoppe enda en dag.

Powered by Labrador CMS