Du hører stemmer bak deg. Flere stemmer som diskuterer. Du snur deg, men ingen er der. Det er ingen som prater, men likevel er stemmene der. Du hører dem tydelig. De er helt virkelige. Du ser deg rundt, prøver å se om andre merker diskusjonen, men alt er som normalt. Ingen reagerer. Da kommer angsten. Angsten for galskap. Angsten for at du er i ferd med å miste deg selv.

Slik kan det fortone seg for en som hører stemmer, eller hallusinerer.

– Redselen for at man har blitt gal kan gjøre at de som hører stemmer prøver å blokkere stemmene. De stenger dem ute – unngår å snakke om hva man gjennomgår, forteller doktorgradsstipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet på UiT Anne Martha Kalhovde.

Prøve å forstå hverdagen med stemmer

Hun har gjort flere dybdeintervjuer med 14 kvinner og menn som har levd med hallusinasjoner. Personene var mellom 19 og 57 år. En hadde kun hørt stemmer i to år, mens en annen hadde levd med stemmene i 39 år.

– Jeg ville forstå hvordan det var for dem å leve med stemmene, hvordan hverdagen deres var og hvordan de forholdt seg til det de var alene om å høre.

Fra positivt til redselsfullt

Bortsett fra frykten for galskap, følte noen av deltakerne at stemmene var noe positivt og støttende – at det var stemmer som ville dem godt, som ville veilede dem. Engler, gud eller en positiv kraft.

– Andre syntes stemmene kun var skremmende. Et påtrengende nærvær. Gjerne knyttet til bestemte personer, som foreldre eller andre de hadde knyttet vonde minner til, sier Kalhovde og legger til at personer som hører stemmer, ofte har opplevd noe traumatisk, som for eksempel omsorgssvikt eller overgrep.

– Stemmene kan være som et ekko fra det de har opplevd, sier hun, og påpeker hvor viktig det er at personer som hører stemmer, blir trodd når de forteller om dem. At de blir tatt på alvor.

– Å bli behandlet med respekt er viktig, mener Kalhovde. 

Arnhild Lauveng som er psykolog med ti års erfaring som pasient i psykisk helsevern, er enig. Hun hørte stemmer. Skremmende stemmer.

– Jeg ble vettskremt når folk sa at det jeg opplevde ikke var virkelig. Egentlig er det ufølsomt å avvise erfaringer som oppleves som virkelige. Jeg ble sittende alene med kaos. Det er skummelt å miste kontroll over sitt eget hode, sier Lauveng i et intervju til psykologi.no.

Hva snakker stemmene om?

Stipendiat Martha Kalhovde sier det er svært viktig at folk lytter til hva stemmene sier. En mann var for eksempel plaget med aggressive stemmer, og det hadde ofte sammenheng med at han undertrykket sitt eget sinne. Da han fikk hjelp til å se dette, ble hverdagen hans bedre.

– De som hører stemmer, må ha noen og snakke med. De må ha noen som ikke avviser stemmene, men som prøver å forstå. Stemmene folk hører er nært forbundet med virkeligheten, argumenterer Kalhovde som jobber som forsknings- og undervisningsleder ved Jæren Distrikts psykiatriske senter (DPS).

Ikke alltid schizofreni

Det første vi tenker når vi hører om stemmer i hodet, er gjerne psykisk sykdom og schizofreni.

Også forskere og behandlere har opp gjennom årene sett på stemmer som et sikkert sykdomstegn, men nå begynner befolkningsstudier å vise at mange har erfaringer med stemmer i hodet uten at vi kan diagnostisere dem som psykisk syke.

En person uten psykiatrisk diagnose deltok også i studien til Kalhovde. Hennes stemmeerfaringer var nært knyttet til sorg.