Det viser resultatene av en oppfølgingsstudie fra Modum Bad, som er utført som en del av doktorgradsavhandlingen til KariAnne Vrabel ved Institutt for psykologi (UiT).

Av 86 pasienter sa 90 prosent – 76 kvinner og en mann – seg villige til å svare på hennes spørsmål om hvordan de hadde det fem år etter innleggelse.

Hele 39 prosent av de som svarte var helt friske etter fem år. Dette gir håp fordi det er knyttet stor pessimisme til langtidsprognosene til pasientene.

Men det er en bakside av medaljen: 21 personer ble ikke friske i det hele tatt – alle var ofre for seksuelle overgrep og hadde diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. (Se faktaboks.)

Det er første gang en slik sammenheng er påvist, ifølge professor Jan Rosenvinge som lenge har forsket på feltet.

– Av tidligere studier vet vi at disse pasientene lider mer av symptomene for spiseforstyrrelser enn andre.

– Selv om vi lenge har trodd at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse og en fortid med seksuelle overgrep har vanskeligere for å bli rehabilitert, så er det først nå vi kan dokumentere at dette er riktig, sier Vrabel.

Frykter avvisning

Unnvikende eller engstelig personlighetsforstyrrelse er et viktig begrep her. En personlighetsforstyrrelse defineres som et mønster av handlinger og følelser som er lite fleksible og vedvarende; den er negativ for en selv eller omgivelsene.

Den kanskje tydeligste personlighetsforstyrrelsen er borderline – den er preget av humørsvingninger og destruktiv atferd.

En pasient med unnvikende personlighetsforstyrrelse vil helst være helt usynlig. De har en oppfatning om at de er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegne andre; de er overdrevent engstelige for kritikk og unngår mellommenneskelig kontakt av frykt for avvisning.

– Andre pasienter som var seksuelt mishandlet, men som ikke hadde denne typen forstyrrelse, hadde derimot gode prognoser for å bli kvitt spiseforstyrrelsene. Like gode som de som ikke har vært seksuelt mishandlet, forteller Vrabel.

Betydning for fremtiden

Undersøkelsen til Vrabel viser at det er mørke fremtidsutsikter for pasientgruppen med spiseforstyrrelser og unnvikende personlighet. Men tallene til Vrabel viser også veien fremover:

Det synliggjør en sårbar gruppe som gjør alt for å gjemme seg – og vil ifølge Jan Rosenvinge helt klart ha betydning for fremtidens behandling.

For det behandlerne er nødt til å gjøre er å få pasienter med spiseforstyrrelser til å endre måten de tenker om seg selv på – og endre sine handlingsmønster.

Det som kom frem i samtalene med de som lyktes, er at de klarte å endre atferd: De snakket ikke bare om det å slutte å kaste opp eller begynne å spise, men de våget å gjøre noe med det.

– Det ligger i sykdommens natur at man er så overopptatt av egen kropp at forhold til andre mennesker ikke får plass: Livet ditt blir lite og konkret forankret i kropp og vekt. Selv en velfungerende familie vil få store problemer med en som sliter med spiseforstyrrelser.

– Denne undersøkelsen viser at de som ble friske etter hvert også våget å innlede forhold og få barn. Det de selv trekker frem som viktig for deres bedring er erfaringen om at dette går an å holde ut, sier Vrabel.

Stabil bedring

Vrabels studie er en del av en lengre oppfølging av voksne pasienter ved Modum Bad.

Det samme spørreskjemaet ble besvart av pasientene ved innskrivelse, utskrivelse, ett år, to år og fem år etter behandling. Ingen innblanding, ingen kontroll av forholdene – simpelthen en oppfølging.

Ikke bare var 39 prosent symptomfri etter fem år, men de hadde også en stabil positiv utvikling gjennom hele perioden. Det er en brå bedring rett etter innleggelse som holder seg stabil videre gjennom årene.

Det som gir en ekstra stor grunn til optimisme, er at dette er tall som viser til voksne mennesker; de har hatt lidelsen i ganske lang tid før de finner veien til Modum Bad.

Det er ikke tenåringsjentene, men deres mødre det er knyttet mest pessimisme til, fordi de har hatt lidelsen over mye lengre tid. Enkelte studier viser at det er de som har dårligst utfall.