Dette får vi ikke oppleve i olympisk sammenheng: Therese Johaug som vinner 30 kilometeren på hjemmebane. Bildet er fra VM på ski i Oslo i 2011. (Foto: Scanpix, Dag W. Grundseth)

– De vanlige begrunnelsene for å arrangere OL holder ikke vann

IOC vil gjøre det mer attraktivt å arrangere Olympiske leker. OL-forsker mener organisasjonen ikke tar tak i kjernen av sine problemer. 

IOC

IOC – Den internasjonale olympiske komite – er organisasjonen som administrerer de olympiske leker.

Organisasjonen eier de olympiske varemerkene og immaterielle rettigheter.

Inntektskilden til organisasjonen er salg og markedsføring av olympiske effekter, salg av medierettighetene til lekene og sponsorstøtte.

De avgjør hvem som får arrangere OL og når arrangementet skal avvikles. Organisasjonen overvåker gjennomføringen av lekene i henhold til prinsipper og regler som er nedfelt i det olympiske charter.

Kilde: Wikipedia

Gaute Slåen Heyerdahl

Gaute Slåen Heyerdahl disputerer over avhandlingen Vinter-OL i skisportens vugge – De VI Olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og De XVII Olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994 på Norges idrettshøgskole torsdag 18. desember.

Pampevelde, korrupsjonsanklager og urimelige krav er bare noen av anklagene som har haglet mot IOC det siste året. Tirsdag 18. november skrev VG.no at IOC ønsker å forandre seg for å gjøre det mer attraktivt å arrangere OL i fremtiden.

– Dette var ikke spesielt revolusjonerende, sier Gaute Slåen Heyerdahl ved Norges idrettshøgskole.

- Hvis IOC virkelig ville berøre noe av kjernen til sine problemer kunne de for eksempel avskaffe hemmelige avstemninger, som er en invitasjon til korrupsjon, mener Gaute Slåen Heyerdahl, stipendiat ved Norges idrettshøyskole. (Foto: Andreas B. Johansen, NiH)

Få vet mer om norske olympiske leker enn ham. Heyerdahl står nemlig bak en fersk doktoravhandling om nettopp OL.

– Jeg kan ikke se at disse tiltakene berører kjernen i IOCs problemer. Midlertidige anlegg, gjenbruk og konkurranser i andre regioner er jo ikke noe nytt. Hvis IOC virkelig ville berøre noe av kjernen til sine problemer kunne de for eksempel avskaffe hemmelige avstemninger, som er en invitasjon til korrupsjon, mener stipendiaten.

Forslaget om å dele arrangementet mellom flere land synes doktorgradsstipendiaten er interessant.

– Vi kunne for eksempel se for oss et samarbeidsprosjekt med Sverige eller Norge. Eller hva med et OL med langrenn og hopp i Trondheim og alpint i svenske Åre?

Hvorfor arrangere OL?

De siste fire årene har han studert de to tidligere OL-ene i Norge nøye: Oslo i 1952 og Lillehammer i 1994. Er han skuffet over at det ikke blir et nytt OL i Oslo i 2022?

– Jeg greide aldri å bestemme meg for om jeg var for eller imot. Det er gøy med en skikkelig fest, men er det verd prisen? Jeg vet ikke, svarer han.

«Hvorfor arrangere et OL?» er et av de største og mest sentrale spørsmålene han stiller i sin avhandling. Historien har vist oss at OL ikke er en investering med noen som helst økonomisk bærekraft. Vi har ingen forskning som viser at arrangementet har varig positiv virkning på folkehelsen. Så hvorfor kjempe om å få arrangere?

– Etter Lillehammer-OL var det ingen som brydde seg om den gedigne budsjettoverskridelsen eller hvor elendig planleggingen var fram til 1990. Arrangementet ble en suksess, en folkefest og vi fikk vist fram Norge på en flott måte. OL på Lillehammer er en milepæl i norsk historie, slår Heyerdahl fast.

Men det var den gang …

Begrunnelsene holder ikke lenger

Nå ble det jo ikke flertall for OL i Oslo i 2022. Hvorfor ikke?

I 1952 var OL et ganske nøkternt arrangement. Her en av plakatene som prydet hovedstaden. (Foto: Wikimedia)

– Begrunnelsene for å arrangere OL holder rett og slett ikke vann lenger. OL må hele tiden gjenskape seg selv og arrangørene må finne nye argumenter i møte med sannheten om at lekene på ingen måte lønner seg eller gir varig gevinst for folkehelsen, sier Heyerdahl.

I 1952 var OL mer nøkternt, på grunn av etterkrigstidens harde kår. Da arrangørene på åttitallet planla OL i -94, ante de ikke hvilken enorm budsjettsprekk som ventet dem. Det fantes heller ingen forskning på ettervirkningene av et OL.

Men i dag vet vi bedre. Historien har vist at alle olympiske leker ender med dundrende budsjettoverskridelser. Ingen forskning viser noen varig effekt på folkehelsen. Begrunnelsene om folkefest og frivillighetsfeiring vant ikke fram i Norge i høst.

– Påstandene om OL som økonomisk motor, foredler av folkehelsen, samlende og fredsskapende mangler belegg. Dermed blir påstandene fort avfeid som propaganda.

OL-syndromet

I avhandlingen omtaler Heyerdahl noe han kaller OL-syndromet. Det går ut på at et OL bare bedømmes etter de to nådeløse kategoriene suksess eller fiasko. Når først tildelingen er på plass gjør arrangøren alt som står i sin makt for å lage det største og beste OL noen sinne.

Mange vil antakelig tro det er IOC som står bak en slik stormannsgalskap, men Heyerdahl hevder det er arrangørlandene selv som holder rotteracet i gang.

– Politikere og idrettsledere pusher kostnadene i været. De pøser inn penger for å vise seg fram på best mulige måte overfor resten av verden. IOC kan gripe inn og bremse pengebruken, men det har enda ikke blitt fremmet noe tiltak som i praksis vil redusere omfanget av et OL.

Og når arrangementet er tildelt og statsgarantien gitt, begynner snøballen fort å rulle. Da er det suksess og prestisje som gjelder, koste hva det koste vil. Fordi det handler om nasjonens ære settes alle nødvendige midler inn.

Ville blitt nei på Lillehammer

Men hvordan kan egentlig budsjettene sprekke så ettertrykkelig? Store, komplekse organisasjoner finnes jo over alt?

Det kan ha å gjøre med OLs noe uvanlige arrangørkontrakt, ifølge stipendiaten. Arrangørbyen er kontraktspart til IOC, men pengene kommer i en statsgaranti fra regjeringen, som ikke kan styre arrangørbyen. Men det kan idrettsforbundene. Hvis Det internasjonale skiforbundet skulle mene at Holmenkollbakken var for liten, kunne de kreve at Oslo kommune bygde en ny bakke – på statens regning.

OL på Lillehammer i 1994 ble en folkefest, mye takket være de norske prestasjonene. Her fyker Bjørn Dæhlie inn til seier på 15 km jaktstart for menn. (Foto: Scanpix, Jan Greve)

– Gang på gang ser vi at OL-søknadene er for dårlige. Budsjettene blir overskredet mange ganger. Samtidig ville antakelig søknaden aldri gå gjennom hvis den hadde et stort nok budsjett i utgangspunktet. Hadde politikerne på åttitallet visst at Lillehammer-OL ville koste fem ganger mer enn budsjettert, ville de nok sagt et rungende nei også den gangen.

- Rettferdiggjør snarveier

Heyerdals gjennomgang av de to norske arrangementene viser at OL-forberedelser vanskelig lar seg tilpasse normale politiske rammer, saksbehandling og beslutningsprosesser.

– Dette gir seg utslag i en slags permanent unntakstilstand fordi OL ses på som noe unikt. Det rettferdiggjør snarveier og budsjettoverskridelser, forklarer doktorgradsstipendiaten.

President i IOC Thomas Bach la denne uken frem 40 forslag til hvordan det skal bli mer attraktivt å arrangere OL i fremtiden. - Ikke nok, mener idrettshistoriker Gaute Slåen Heyerdahl. I bakgrunnen generalsekretær i Norges idrettsforbund Inge Andersen. (Foto: Andreas B. Johansen, NiH)

I 1989 uttalte en stortingsrepresentant at «Vi kan ikke innby til gallamiddag og servere en kopp kaffe». Heyerdahl mener dette illustrerer holdningen som rammer alle OL-arrangører. Da syns tydeligvis politikerne anno 2014 det var best å la være å invitere i det hele tatt.

– En standardisering av budsjett og regnskapsrutiner, slik IOC nå foreslår, burde være en selvfølge. Men vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er mange fallgruver i å overføre utgifter fra et politisk system til et annet, sier Heyerdahl.

Statskupp i miniatyr

Før OL i Oslo i 1952 hadde IOC ingen penger. Hvis ikke arrangørbyen fulgte det olympiske charteret, kunne organisasjonen true med å legge ned hele vinter-OL. Siden den gang har IOCs økonomiske muskler vokst i takt med størrelsen på sponsorkontraktene og kravene som stilles til arrangørbyene. ‘

I doktorgraden siterer Heyerdahl en medarbeider i organiseringskomiteen til OL i -94: «Lillehammer-OL er ikke vårt OL. Vi har fått i oppgave å stille Lillehammer nøkkelferdig, for at IOC skal ha sine leker her.»

I norske medier var det krav om VIP-filer på veiene og cocktailpartyer som dominerte. VIP-filene er ikke først og fremst for IOC, men for at Bjørgen og Johaug skal komme tidsnok til start, forklarer Heyerdahl, som mener det er langt større grunn til bekymring på andre områder:

– Det er ikke så mange som vet at hovedsponsorene ikke betaler skatt i arrangørlandet i OL-perioden. Hvorfor i all verden skal de ikke det? Det er jo mye mer interessant enn hvem som skal møte kongen, mener han.

Har forsøkt nedskalering siden 1960

Mange vil være enige med Heyerdahl i at OL har tatt litt av. Den oppfattelsen er ikke ny. Helt siden lekene i Roma i 1960 har arrangørbyene, i hvert fall i søkerfasen, uttrykt et ønske om å lage mer nøkterne leker. Ingen har klart det.

– Det er en iboende motsetning i at OL skal være for alle. Hvis alle idretter skal med, blir det stort, dyrt og vanskelig å arrangere. Sammen med stadig høyere krav til anlegg og publikumsfasiliteter kan det bli vanskelig å lage mer nøkterne leker, mener Heyerdahl

IOC har myndighet til å gripe inn og styre utviklingen. Det har organisasjonen så langt ikke gjort. Stipendiaten mener det er lite som tyder på at et flertall i IOC ønsker å bremse utviklingen.

Foreslår grundigere søknadsprosess

– OL er en viktig kulturell og historisk institusjon. For Norge har arrangementene fungert som milepæler i samfunnet og som generasjonsskiller. Men det er vanskelig å se hvordan vi kan få flertall for en OL-søknad med de reelle kostnadene et moderne OL fører med seg.

Et av forslagene IOC la fram i november handlet om forenkling av søknadsprosessen. Heyerdahl er skeptisk:

– Jeg vil i stedet foreslå å gjøre søknadsprosessen enda grundigere, for å gjøre et OL mer forutsigbart for dem som skal finansiere det. Kostnadene forbundet med en søknad er tross alt peanøtter sammenlignet med kostnadene til et OL.

Referanse:

Gaute Slåen Heyerdahl. Vinter-OL i skisportens vugge – De VI Olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og De XVII Olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994. Disputerer til doktorgraden ved Norges idrettshøgskole torsdag 18. desember.

Powered by Labrador CMS