Norge har en lang historie når det gjelder ekspedisjoner til polare strøk. Inspirert av Nansen og Amundsen, har en rekke dristige og eventyrlystne nordmenn utfordret fysiske krefter, naturkrefter og minusgrader på utallige ekspedisjoner under ekstreme forhold.
Vi lar oss fortsatt begeistre og imponere over disse hardhausene. Utfordringene er mange selv om mye har skjedd siden Nansens tid.
Hvordan forbereder en seg til fysisk (og psykisk) krevende ekspedisjoner?
Hva kreves for å gå til Antarktis?
Hva er god og nødvendig bekledning?
Hvor mye mat og hva spises for å opprettholde vekt under store fysiske påkjenninger?
Du kan få svar på slike spørsmål når Norges idrettshøgskole i anledning årets Forskningsdagene setter fokus på forskning og kunnskap om moderne ekspedisjoner - som på mange vis er en form for ekstremsport.
Verdens lengste skitur
At det er snakk om svært tøffe turer og påkjenninger for menneskekroppen, hersker det ingen tvil om.
Eirik Sønneland og Rolf Bae gikk i 1999 det som den gang var verdens lengste skitur over Antarktis. Hele 3800 kilometer ble tilbakelagt på 17 måneder og den gamle rekorden ble slått med 900 kilometer.
Turen over Antarktis, verdens kaldeste og høyeste kontinent, gikk i opptil 3500 m.o.h. Bak seg trakk de hver sin pulk som var nesten dobbelt så tung som dem selv.
"Rolf Bae i kjølige omgivelser."
Ekspedisjonen startet med 11 måneders overvintring på forskningsstasjonen “Troll”. Vinteren gikk med til trening og testing av utstyr, og til å spise seg opp før skituren.
Treningen foregikk stort sett innendørs med vekter, romaskin og skøytetrening på en glatt dør.
På turen passerte de livsfarlige bresprekker og brefall, forserte tusenvis av kilometer med forblåste snøskavler og måtte håndtere temperaturer ned mot 60 minusgrader.
Ekstrem fysisk utholdenhetsøvelse
Å gå til eller tvers over Antarktis regnes for å være den mest ekstreme fysiske utholdenhetsøvelsen et menneske kan begi seg ut på. Å ta seg frem i polare strøk er krevende fordi utøverne må trekke oppakning på rundt 200 kg i vanskelig topografi og ekstrem kulde ned mot 60 minusgrader.
Det mest ekstreme er imidlertid at ekspedisjonen krever hard, fysisk aktivitet i over 10 timer hver dag i flere måneder.
De fysiske anstrengelse krever mye energi, 6000-7000 kalorier hver dag. Det er to - tre ganger mer enn en person med et normalt aktivitetsnivå har behov for.
I oppakningen trekkes mat for hele turen og polfarerne må hele tiden sørge for å få i seg nok mat. Under slike ekstreme forhold tar de bare inn ca 70 prosent av energibehovet, og opplever en vektreduksjon på opp mot 30 prosent i løpet ekspedisjonen.
For å ha nok energi til hele turen, må derfor utøverne overspise før avreise for å øke energireservene på kroppen.
"Diagrammet viser at kroppsvekten ble kraftig redusert i løpet av den 105 dager lange ekspedisjonen."
De 25 år gamle guttene veide nesten 100 kg før de dro, og gikk ned mer enn 30 kg på turen.
Annonse
Opp- og nedturer
Den mest ekstreme turen til Sydpolen, er trolig Scotts fatale tur til polpunktet sommeren 1911/12.
Distansen på 2500 km tilsvarer andre sydpolturer, men dårlig utstyr, feil beslutninger og en ekstrem kulde de siste to månedene gjorde at turen tok 159 dager.
Til sammenligning brukte Amundsen 98 dager tur-retur polpunktet. Amundsens suksess skyldes at han reduserte behovet for tung oppakning ved å bruke hunder som trekkdyr.
Dette reduserte utøvernes behov for energi og gjorde dem i stand til å ha en høyere fart slik at de brukte færre dager i isødet.
Raske Ousland
Ekspedisjoner i dag skal gjerne gjøres “uten støtte”. Det vil si at utøverne har alt utstyr og mat for hele turen fra første dag.
Da er hastighet en svært viktig suksessfaktor. En av de mest ekstreme turene i så måte var Børge Ouslands ekspedisjon over Antarktis 1996/97.
Han gjennomførte sin 2845 km tur på 64 dager, med en gjennomsnittshastighet på 44 km/dag. Det er tre ganger raskere enn Scott, og nesten dobbelt så raskt som Amundsen med sine hunder.
