Etter 1736 ble ingen konfirmert hvis de ikke kunne lese: en analfabet var ikke lenger et fullverdig medlem av samfunnet. Vel 100 år senere ble lesning og skriving viktig for å møte det moderne samfunnets krav til ferdigheter. I nyere tid er fokuset også blitt rettet mot de elevene som har spesielle lese- og skriveproblemer.
"Sol Lyster (t.v.), Knut Tveit og Frøydis Hertzberg."
En gruppe forskere ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo samarbeider for å kaste lys over en problemstilling som angår oss alle: Det å kunne lese og skrive.
Utgangspunktet er deltakelse på Forskningstorget i Oslo hvor det pedagogiske miljøet ønsker å vise fram et tverrfaglig perspektiv på forskningen rundt lesningens historie i Norge.
Verken lesing eller leseopplæring er nemlig hva det en gang var. Det å lære å lese og skrive har variert sterkt gjennom tidene både med hensyn til metode og mål.
Konfirmasjonen var målet
- I begynnelsen var det konfirmasjonen som var mål for leseopplæringen. Allerede i 1739 ble det opprettet allmueskoler på landsbygda for å utrydde analfabetismen. Da var det kirkens behov som skulle tilfredsstilles, og det var bare religiøs litteratur som ble lest, slik som Luthers katekisme, Pontoppidans forklaringer, salmeboken eller en huspostill, forteller Knut Tveit, som er skolehistoriker og professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt.
Målet for leseopplæringen var ferdighet i å lese kjente tekster. Elevene var altså familiære med innholdet i de tekstene som de selv skulle lære å stave seg igjennom. Dette førte til at lesekyndigheten ikke strakk til for å lese en tekst med ukjent innhold.
Allmueskolen var en omgangsskole på landsbygda hvor elevene begynte i sjuårsalderen og gikk regelmessig fram til de var 11-12 år gamle og måtte begynne å arbeide.
En nødvendighet
Fram til konfirmasjonen to-tre år seinere ble leseferdighetene vedlikeholdt. Selv om skoletiden strakk seg over mange år, var det neppe snakk om mer enn undervisning tilsvarende et halvt år på skolebenken. Men alle måtte lære å lese. Det var en nødvendighet. Konfirmasjonen var nemlig noe langt mer enn en kirkelig handling. Dersom du ikke var konfirmert, kunne du ikke gifte deg eller bygsle gård.
- Du måtte være konfirmert for i det hele tatt å være statsborger, understreker Frøydis Hertzberg, norskdidaktiker og professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling.
