- Det store omfanget av norske svartebøker er ikke tidligere blitt studert i et kunnskapsperspektiv, forteller Ane Ohrvik, stipendiat ved Universitetet i Oslo.

- Man har først og fremst satt merkelappen magi på disse bøkene. Forskningen har til nå vært mest opptatt av det religiøse og forestillingene om magi og trolldom. Det har vært en viss grad av eksotisering, sier hun.

Ohrvik har tatt for seg i alt 51 svartebøker fra perioden fra 1650 til 1850. Mesteparten av kildematerialet har ikke vært studert før.

- Det som umiddelbart slo meg da jeg gikk i gang med å undersøke disse manuskriptene, var utformingen.

- Manuskriptene er laget som bøker, med titler, innledninger, innholdsregister og fortaler som presenterer og forklarer innholdet i bøkene, men også er med på å autorisere kunnskapen. Det har åpenbart vært viktig å lage svartebøkene som skikkelige bøker, sier Ohrvik.

Forskere har tidligere ment at svartebøkene representerer en type folkelig tradisjon. Den folkelige kunnskapen er da, ifølge Ohrvik, blitt plassert hos ”kloke menn og koner” fra lavere samfunnslag.

- Min studie viser at 1700-tallets svartebokforfattere tvert imot kunne tilhøre høyere samfunnslag. De var selvsagt skrivekyndige, de hadde utdannelse, noen kunne flere språk, var bereiste og kjente til strømninger i tiden, som opplysningstidens ideer, sier Ohrvik. 

Hun mener det ikke er riktig å kategorisere bøkene som folkelig magi.

- Dette var bøker med kunnskap for ulike lag av befolkningen.

Magiske forestillinger innbakt i praktisk kunnskap

Hvilken type kunnskap var viktig for folk i Norge på denne tiden? Og hvordan ble kunnskapen fortolket og gjort gyldig? Dette er sentrale spørsmål som Ane Ohrvik forsøker å besvare i sin studie av norske svartebøker.

- Svartebøkene inneholder råd om alt fra hvordan man lager blekk og farge, og hvordan man fanger en tyv, til hvordan man behandler sykdom og skade på mennesker og dyr.

- Her er de magiske forestillingene innbakt i bøkene i form av teoretisk og praktisk kunnskap innenfor en rekke områder.

- Å vite hvordan du kunne hjelpe en kvinne i barsel, kunne være livsviktig kunnskap, påpeker Ohrvik.

- Og om man trodde at hekser kunne skade husdyrene dine, var råd for hvordan man kunne holde heksene unna, også verdifull kunnskap.

Bøker for vitenskapselskende, ærlige og kristne

Ohrvik mener det er mange gode grunner til å ta svartebøkene på alvor som kunnskapsbøker.

Hun peker blant annet på at bøkene inneholder kunnskap fra ulike europeiske litterære sjangre og muntlige kunnskapstradisjoner, fra renessansens naturfilosofi til tysk og dansk Konstbog-litteratur og erfaringsbaserte kunnskapstradisjoner.

- Bøkene legger vekt på at det er hemmelig kunnskap som presenteres, samtidig som de fører videre hemmeligholdelse gjennom bruk av hemmelige alfabeter og tegn. Kunnskapen var med andre ord dyrebar.

Svartebøkene gir uttrykk for at de presenterer konst og videnskab ”for de Videnskabselskende!” og ”ærlige, kristne mennesker.”

- På denne måten søker de også å sette en standard for hvem leserne av bøkene skal være.

- Det har åpenbart vært viktig å utforme de håndskrevne manusskriptene som bøker, for å gi autoritet til kunnskapen, påpeker Ohrvik.

Hun har funnet mange likheter mellom manuskriptkulturen og den trykte bokkulturen. Det gjelder både i hvordan form og innhold ble utformet og organisert.

Jo kunnskap, dess bedre

Ett av de mest overraskende funn i Ohrviks studie, er hvordan kunnskapen i svartebøkene blir fortolket og argumentert for.

- Jo eldre kunnskapen var, dess bedre. Dette er spesielt interessant i lys av perioden, altså opplysningens århundre.

- Da var man i økende grad opptatt av å utfordre gammel kunnskap og eksperimentere fram ny. Svartebøkene gjør det stikk motsatte. De peker bakover.

At kunnskapen var gammel, og ble tilskrevet middelalderens myteomspunnede magiker Cyprianus, gjør den ikke uaktuell.

- Tvert imot, alderen og tradisjonen bidrar nettopp til å legitimere kunnskapen, sier Ohrvik.