Det nyfødte barnet og moren med svangerskapsforgiftning kan bli adskilt etter fødselen, det er ikke godt for den nye familien. (Illustrasjonsfoto: Anna Jurkovska / Shutterstock / NTB scanpix)
Det nyfødte barnet og moren med svangerskapsforgiftning kan bli adskilt etter fødselen, det er ikke godt for den nye familien. (Illustrasjonsfoto: Anna Jurkovska / Shutterstock / NTB scanpix)

Unødvendig avstand mellom nyfødt barn og mor med svangerskapsforgiftning

Svangerskapsforgiftning kan bli svært alvorlig. Derfor sykehusene må legge til rette for at mor og barn behandles sammen og får eget rom, mener forsker.

Published

En fødsel er en tid for glede over det nye livet. Men der den nyfødte blir forløst på grunn av svangerskapsforgiftning, er opplevelsen fylt av kontraster.

– Samtidig som de opplevde gleden ved å bli foreldre, ble de konfrontert med lidelse i form av alvorlig sykdom og for noen en mulig død, forteller Inger Emilie Værland. Hun tok nylig doktorgrad i helse og medisin ved Det helsevitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger.

Værland har jobbet som intensivsykepleier og jobber ved nyfødtavdelingen på Stavanger universitetssjukehus.

I avhandlingen sin viser hun hvordan det er for foreldrene å oppleve alvorlig sykdom samtidig som de ble foreldre.

Dette er en spesielt sårbar gruppe på barsel- og nyfødtavdelingene som det har vært forsket lite på. Også fedrenes opplevelser var viktig å få med, siden de er lite kjent fra før.

En skjellsettende erfaring

Værland intervjuet ni mødre og seks fedre i to omganger, like etter fødselen og da mor og barn ble utskrevet fra sykehusene. Alle barna var født før uke 34, og foreldrene soknet til fire sykehus rundt om i landet.

Svangerskapsforgiftning kan ifølge Værland være en skjellsettende erfaring, der moren i de alvorligste tilfellene svever mellom liv og død.

– Erfaringen ble enda mer komplisert når kvinnen fikk et for tidlig født barn, og barnet ble overflyttet til nyfødtavdelingen.

På noen sykehus er det langt mellom barsel- og nyfødtavdelingen. Noen steder måtte mødrene fraktes i ambulanse når de skulle besøke barna sine.

Dermed ble den første tiden preget av at familien ikke var samlet.

– De tilbrakte den første tiden i fremmede omgivelser. Dette gjorde at de ble fremmedgjort for eget barn og foreldrerollen, sier hun.

Følte seg iakttatt

Flere av de som ble intervjuet fortalte om påkjenningen ved å måtte dele rom med mange andre og ubehaget ved å føle seg iakttatt i en sårbar situasjon.

– For mange er det vanskelig å ha folk så tett innpå seg. En av mødrene følte at hun måtte hviske til barnet, forteller Værland.

Når mor og barn var adskilt, følte fedrene seg delt mellom den syke moren på intensivavdelingen og barnet i nyfødtavdelingen. De prøvde å støtte mor, etablere kontakt med det nyfødte barnet og ta vare på eventuelle søsken. Det ble en rolle fedrene tilpasset seg i varierende grad, ifølge forskeren.

Etterlyser felles retningslinjer

Basert på forskningen sin har Værland en klar anbefaling:

– Mor og barn bør behandles sammen, og foreldre og barn bør få bo sammen på ett rom, sier hun og legger til:

– Det bør være felles retningslinjer på sykehusene for at mor og barn skal være mest mulig sammen. Og samarbeidet mellom avdelingene – som barsel- og nyfødtavdelingene – bør bli bedre.

Referanse:

Værland, I.E.: Parents’ experience of having a premature infant due to severe preeclampsia: A phenomenological study. Doktorgradsavhandling, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger, 2018.