Sporty muslimske jenter utfordrer normer

Unge muslimske jenter som deltar i idrett utfordrer verdier og normer i innvandrermiljøet, viser en ny studie fra Norges idrettshøgskole.

Publisert

Doktorgradsprosjektet Sport and Integration - the experience of young Muslim women konkluderer med at deltakelse i idrett kan skape nye vennskap og med det bidra til sosiale prosesser som knytter muslimske jenter tettere til samfunnet.

- Unge muslimske kvinner som deltar i idrett utfordrer verdier og normer i innvandrermiljøet, sier Kristin Walseth som er ansvarlig for prosjektet.

Hun ønsket å undersøke idrettens betydning som arena for integrasjon av unge muslimske kvinner. 21 muslimske jenter med innvandrerbakgrunn i alderen 16 til 25 år ble intervjuet.

Følelse av tilhørighet

Studien indikerer at en følelse av integrasjon oppstår gjennom sosiale nettverk i idretten og gjennom deltakelse i ulike idrettsgrupper. Noen idrettsgrupper, hovedsakelig lagidretter, gir utøverne en følelse av tilhørighet gjennom den sosiale støtten utøverne opplever fra lagvenninner.

Andre idrettsmiljø fungerer som en kilde til tilhørighet på grunn av den identitetsbekreftelse og “image” som deltagelse i idretten gir utøveren.

Norsk party-kultur

Walseth mener det likevel er viktig å poengtere at idretten også kan bidra til følelser av marginalisering og sosial eksklusjon.

- Noen idrettslag er opptatt av å drive integrasjonsarbeid, andre er ikke. Å delta i idrettslag sammen med “norsk” ungdom kan føre til en følelse av eksklusjon dersom en ikke blir inkludert i miljøet fordi en er anerledes.

Utfordringer

Noen møter utfordringer fordi de ikke har foreldre som kan kjøre til og fra kamper, fordi de ikke har råd til de mest fancy klærne eller fordi de ikke ønsker å være en del av “party-kulturen” til norsk ungdom, sier hun.

- Selv om den organiserte idretten kan spille en rolle som arena for integrasjon av unge muslimske kvinner er idrettens rolle foreløbig begrenset fordi svært få muslimske kvinner deltar i organisert idrett.

- Det er derfor naturlig å spørre seg om det idrettspolitisk er riktig å fortsatt bruke den organiserte idretten som hovedarena for idrett og integrasjonsarbeid, sier Walseth.