-Tankegangen om integreringen av psykiatriske pasienter inn i samfunnet er en god tanke. Men den er også nokså optimistisk og naiv, hvis man tror at dette skal gå av seg selv, sier professor Tor-Johan Ekeland ved Universitetet i Bergen og Høgskulen i Volda.

Målet med tilbakeføringen er å legge til rette for et mest mulig normalt liv, i forhold til bosted, arbeid og nærmiljø. Ønsket er at hvert enkelt menneske skal behandles som et individ med individuelle behov.

- Den nye strategien synes å bygge mye på Erving Goffmans tankegang om at desto mer en person er sammen med normale, desto mer vil en se på seg selv som normal. Er det så enkelt?

- Nei det er det ikke, svarer Ekeland. Som de aller fleste samfunnsvitere ønsker han å problematisere enkle, sjablongaktige årsakssammenhenger.

- Det er avgjørende hvordan de blir mottatt i samfunnet. Hvis de blir definert som tidligere pasienter og ikke individuelle personer, vil de forbli stigmatisert, og vi gjeninnfører institusjoner uten vegger ute i samfunnet. Dette er ikke bare en utfordring for sosialvesenet, men også en allmenn utfordring for lokalsamfunnet.

Synlige i lokalsamfunn

Ekeland er leder for et forskningsprosjekt som ser på tilbakeføringen av psykiatriske pasienter til små lokalsamfunn.

- På små steder kan avvik bli lettere synlig, sier Ekland.

Han viser blant annet til at når psykiatriske pasienter benytter seg av tilrettelagte sosiale ressurser i lokalsamfunnet, opplever mange av dem et dilemma, fordi de er redde for at dette samtidig kan føre til stigmatisering i nærmiljøet.

- De drar nemlig med seg historiene og oppfatningene om hva det vil si å være annerledes og psykiatrisk pasient.

Psykologiprofessoren forteller at de som er intervjuet i hans prosjekt er veldig bevisste sin egen situasjon og stilling.

- Våre informanter forteller om høyst ulike behov for hjelp og støtte. Det er derfor en utfordring for hjelpeapparatet å tilpasse seg denne individuelle variasjonen.

Ekeland påpeker at det å være integrert er noe langt mer enn å motta tjenester.

- Hvis de ikke blir mottatt på en positiv måte i samfunnet, kan de miste et fellesskap uten at de kommer inn i et nytt. De blir dermed enda mer isolert enn før, da de hadde et fellesskap på institusjonene, påpeker Ekeland.

Nedbrytende

Prosessen for integrering har foregått siden 1950-tallet, og nedbyggingen av institusjonene i Norge kom i gang for alvor rundt 1970.

Ett av argumentene bak endringene var at de store institusjonene hadde negative og nedbrytende virkninger på pasientenes identitet. Men det er først på slutten av 1980-tallet at det har vært konkrete politiske utspill om dette endrede synet på behandling av psykiatriske pasienter.

Den nye politikken har ført til økt kontakt med allmennheten, men det er tvilsomt om stigmatiseringen og fordommene har blitt redusert.

- De sosiale myndighetene har en visjon om at pasientene skal få tilbake sin individualitet, med rettslig objektivisering og beskyttelse fra loven. Man er opptatt av materielle standarder. Men det å leve dreier seg om noe mer enn å ha et sted å bo og eksistere. Det dreier seg også om å forholde seg til andre mennesker.

Et relativt spørsmål

Ekeland mener at samfunnet må være villig til å reforhandle hva det mener med avvik, hvis integreringen av psykiatriske pasienter i samfunnet skal bli vellykket.

- Toleranse for avvik er et relativt spørsmål. Og skal de komme tilbake til samfunnet, må de få sjansen til å delta i det sosiale livet på egne premisser.

Store krav

I en foreløpig rapport fra forskningsprosjektet blir det fremhevet at målet om integrering og normalisering stiller store krav til mennesker med psykiske ledelser, da det hele tiden blir tatt utgangspunkt i det normale samfunnets normer. Dette kan føre til krav og forventninger som kan være vanskelig og følge opp og en påminning om at de ikke mestrer det som mennesker rundt dem forventer

- Dette kan medvirke til dårligere selvbilde og stigmatisering og dermed ytterligere isolasjon, sier Ekland.

- For noen er det en enklere utvei å leve i isolasjon, enn å få andre til å forstå og akseptere deres psykiske lidelser.

- Blir de som nå skal ledes ut i samfunnet fra de store institusjonene frontkjempere for den nye politikken?

- Det er ikke godt å vite. Noen har fått det bedre, mens andre har mistet et fellesskap, selv om ingen ønsker seg tilbake til institusjonene. Ved å ta steget ut i samfunnet, må de også forholde seg til de problemene og utfordringene også andre har. Noen mestrer situasjonen og finner løsninger de kan leve med. Andre strever på sitt vis med ensomhet, sosial isolasjon og den krevende jakten på identitet, som har blitt en allmenn utfordring i det moderne samfunnet, sier Ekeland, som er en av foredragsholderne på konferansen Marginalisering og sosial ekskludering i Ålesund 21-23 mai.