Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Rundt 170 undervisere i høyere utdanning er spurt om sine erfaringer fra nedstengningen under den første koronabølgen i 2020.(Illustrasjonsfoto: Chris Montgomery/Unsplash)
Lærerne manglet både kompetanse og støtte da undervisningen ble heldigital
70 prosent av underviserne hadde lite erfaring med digital undervisning da høyere utdanning måtte stenge ned våren 2020.
Fire forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) har gransket hva 170 undervisere fra ulike høgskoler og universiteter i Norge gjorde da nedstengningen var et faktum våren 2020, og kriseløsninger måtte iverksettes.
Hvordan håndterte underviserne kriseundervisning i den første fasen av nedstengning? Hva slags institusjonelle betingelser jobbet de under, og hva kan vi gjøre for å styrke pedagogisk praksis rundt digital undervisning også i vanlige tider?
Resultater fra studie er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Computers in Human Behaviour.
Digital kompetanse og digitale ressurser
Deltakerne i studien ble hentet fra en nasjonal online-gruppe som besto av cirka 3000 undervisere.
Data ble samlet inn gjennom en digital undersøkelse. For å finne mønstre i undervisernes selvrapporterte arbeid hentet forskerne data fra lukkede svar som i sin tur ble analysert ved bruk av statistiske metoder.
Forskerne tolket deretter undervisernes handlingsrom i forhold til institusjonelle betingelser og utfordringer under pandemien.
Kort oppsummert viser funnene at da den første krisen først inntraff, så handlet det ikke bare om den digitale infrastrukturen ved institusjonene, men i høyeste grad også om undervisernes digitale kompetanse.
I et ferskt intervju med studentavisen Universitas understreker forsker Crina Damşa nettopp kombinasjonen av individuell digital kompetanse og institusjonelle støttesystemer som en avgjørende suksessfaktor, også når man ser fremover i tid.
Damşa har gjennomført undersøkelsen sammen med forskerne Ronny Scherer, Malcolm Langford og Dan Uehara.
Forsker Crina Damşa har sett på hvordan undervisere håndterte den første fasen av nedstengningen.(Foto: Institutt for pedagogikk/UiO)
Variasjon i bruk av digitale verktøy
– I arbeidet med studien fikk vi raskt opp et bilde av hvordan underviserne brukte nye digitale verktøy, og hvordan de gikk til verks for å endre eller tilpasse undervisningen til online kontekst, forklarer Damşa.
Hun forteller videre at de også da fort så hva som var de største utfordringene underviserne opplevde underveis i prosessen.
Det viste seg å være stor variasjon i bruk av digitale verktøy
70 prosent av de spurte underviserne hadde ingen erfaring med online undervisning. Ti prosent svarte at de bare hadde prøvd det én enkelt gang.
Flere undervisere rapporterte om generell mangel på digital kompetanse.
Over 80 prosent brukte videosamtaleverktøyet Zoom i veiledning og undervisning og av undervisningsplattformen Canvas. Flere brukte også apper som ble anbefalt dem av andre undervisere eller det stod om på nettet.
Ikke tilrettelagt for digital undervisning
Annonse
Tallene viser også at de fleste underviserne i stor grad bare svitsjet den fysiske undervisningen over til digital undervisning, uten å endre så veldig mye i måten de underviste på.
Hovedargumentet var begrenset tid og muligheter til å omskape undervisningen på grunn av ulike utfordringer.
– Vi fikk beskrivelser av hindrende faktorer. Mangel på egnet kontorplass hjemme, begrenset digital kompetanse, sykdom og unger som flyr i veien. Alt eksempler på typiske vansker som ble innrapportert, sier Damşa.
– Vi fant også et underforbruk av institusjonelle ressurser. Det viste seg for eksempel at institusjonene underviserne jobbet på, hadde langt flere digitale programmer å tilby enn det som faktisk ble brukt.
Undersøkelsen viste samtidig at et overveldende flertall av underviserne fant brukerstøtten sin på nettet, både for å ta i bruk verktøy og til å få råd om pedagogiske løsninger til digital undervisning.
Liten bruk av institusjonens ressurser
Halvparten av underviserne rapporterte at de hentet råd fra grupper på sosiale medier. Kolleger og andre nettverk var også til god hjelp. Den desidert minst brukte støttefunksjonen var såkalte helpdesker ved egne institusjoner. Bare rundt 15 prosent benyttet seg av disse.
Funnene avdekket forskjeller i institusjonelle støttestrukturer og ressurser blant ulike institusjoner.
– Vi synes likevel at det lave nivået i bruk av støtte og ressurser fra egne institusjoner, er et funn som skiller seg ut, forklarer Damşa.
Hun forteller at utdanningsinstitusjonene har hatt sine utfordringer under nedstengningen. Blant annet med å få på plass støttestrukturer og ressurser til digital undervisning. Og ikke minst med å gjøre dem synlige overfor undervisere og studenter.
Selv om mange undervisere klarte seg bra, er andelen som rapporterer om manglende eller utilstrekkelig institusjonelt rammeverk og støtte altfor høyt, mener Damşa.
– Men problemene til tross: Vi ser at det var et dypt ønske blant underviserne om å finne ut av ting på en best mulig måte. Et flertall av underviserne viste en sterk ansvarsfølelse overfor studentene, sier hun.
Annonse
En liten gruppe var trygge og innovative
Undervisernes drivkraft og oppfatning av handlingsrom viser seg å være helt vesentlig når situasjonen endres over natta, og det må iverksettes akutte tiltak. Drivkraft og handlingsrom er i sin tur koplet til innovasjon og nyskapning.
Det innsamlede materialet tillot forskerne å plassere underviserne inn i tre ulike grupper.
I den første gruppa fant de undervisere som rapporterte om en aktiv bruk av nye metoder og programvare. Dette var undervisere som enkelt håndterte hindringer og som gjennom måten de gjorde ting på, la grunnlag for endringer i undervisningen også på lang sikt.
Denne gruppa hadde et høyere nivå av digital kompetanse og drivkraft uansett hvor utfordrende situasjonen var.
Flertallet var moderat engasjerte
I den neste gruppa kom de som bare var moderat engasjerte i endringer. Dette var undervisere som uttrykte håp ved bruk av digitale teknologier i undervisningen og til det endringspotensialet man finner i den nye måten å gjøre ting på.
Samtidig ble gjennomføringen av påtenkte opplegg av denne gruppen hindret av for eksempel utilstrekkelig digital kompetanse eller tilgang til støtte.
I den tredje og siste gruppa var underviserne som slet mest. De rapporterte for det meste om ting som lå i veien for en vellykket undervisning. Selve undervisningen deres var for det meste preget av gjenbruk av eksisterende undervisningsopplegg, og den var lite nyskapende.
Manglende digital kompetanse og praktiske hindringer gjorde at denne profilgruppa ikke benyttet seg eller bare i liten grad, av ressurser.
Sier noe om kriseberedskapen
– Ikke uventet viser tallene våre at 55 prosent av underviserne befant seg i mellomgruppa, altså de som bare var sånn passe engasjerte i endringer, forklarer Damşa.
Annonse
– 36 prosent havnet i gruppa som slet mest, og bare åtte prosent kvalifiserte til en plass blant de trygge og innovative digitale underviserne.
Damşa understreker at gruppene kun er en indikasjon på undervisernes evne og vilje til å endre egen praksis på kort varsel. Men de sier noe om kriseberedskapen, og de ga forskerteamet et begrep om potensialet for mer varige endringer i undervisningspraksis.
– Man må forstå handlingsrommet sitt når det oppstår kriser
Ifølge Damşa er undervisernes oppfattelse av eget handlingsrom helt vesentlig når situasjonen endres over natta, og det må iverksettes akutte tiltak.
Underviserne som viste stor drivkraft, brukte handlingsrommet sitt aktivt. I motsatt ende så man at de som var veldig avhengig av infrastruktur og ferdig tilrettelagte systemer, slet mest med å lage noe som fungerte i en svært vanskelig kontekst.
– Mens noen undervisere mislikte situasjonen og følte de var i en veldig sårbar setting, viser funnene våre at noen også opplevde et utvidet og forsterket handlingsrom og at de utviklet en forståelse og kompetanse med tanke på digital undervisning, sier Damşa.
Problemet, slik hun ser det, er at vi tar det for gitt at underviserne kjenner handlingsrommet i praksisutøvelsen sin. Vi tar det også for gitt at de kjenner til støttestrukturer og ressurser som er tilgjengelige.
Ikke bare noe individuelt
– Funnene våre, samt tilsvarende forskning, viser at undervisernes drivkraft og handlingsrom gjerne oppfattes som noe individuelt, men vi mener at det vel så mye er et sosialt produkt som i stor grad påvirkes av institusjonelle betingelser, sier Damşa.
Hun forteller at nettopp det at veldig mange undervisere søkte faglig støtte hos kolleger og nettverk under de første pandemimånedene, peker i retning av en felles kultur.
Det viser også en aktiv bruk av handlingsrom. Men det at man søker hjelp hos kolleger og nettverk, kan paradoksalt nok også peke i retning av en utilstrekkelig institusjonell kultur og manglende støtte til undervisning i høyere utdanningsinstitusjoner.
– Forutsetningen for et nyskapende handlingsrom er i alle fall at det eksisterer en åpen og innovativ holdning. Og den holdningen kan ikke bare ligge hos underviserne, sier hun.
Forskningen tyder på at ikke bare digital infrastruktur, men også institusjonenes beredskap må telle med i den totale digitale kompetansen til underviserne.
Annonse
Damşa er i den sammenhengen tydelig på at det må sørges for gode tekniske systemer og løsninger for digital undervisning. Og at det må bygges opp en egen felleskultur for digital undervisning på arbeidsplassen som er prøvende og fri.
– En god digital kultur på arbeidsplassen bidrar til at det digitale kompetansenivået blir langsiktig og at underviserne får benyttet seg av handlingsrommet sitt, både i normalår og i kriseår. Først da snakker vi om en bærekraftig tilnærming, mener hun.
