Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Foreldreopprøret i Oslo-skolen i 2015 var blant annet en reaksjon på det de så på som overdreven bruk av prøver, tester og vurderinger på bekostning av andre fag.
(Illustrasjonsfoto: Maskot/Shutterstock/NTB)
Foreldreopprøret i Oslo-skolen:
Kritiske foreldre opplevde at de ble kneblet
– Foreldreaksjonen i Oslo-skolen aktualiserer utfordringer om søkelyset på testing og hvordan skole-hjem-samarbeidet fungerer dersom skolen og foreldrene ikke er enige, sier forskere som har studert fenomenet.
Det hele startet med Facebook-gruppen Foreldreopprør i Osloskolen i 2015, som vokste raskt. I kjølvannet kom kronikker og debatter som satte temaet på dagsordenen.
Flere og flere foreldre i hovedstaden engasjerte seg for å protestere mot arbeidsmetodene i skolen.
Reagerte på testing og vurdering
Foreldrene var kritiske til det de så på som overdreven bruk av prøver, tester og vurderinger på bekostning av andre fag, undervisning som spisses mot nasjonale prøver og mangel på ytringsfrihet for lærere og rektorer som er kritiske til utviklingen.
– Foreldrene som var aktive i protestaksjonen, var ikke imot testing i skolen, men stilte spørsmål til pedagogiske praksiser som ensidig fokuserte på å bedre elevenes prestasjoner.
Det sier forsker Guri Skedsmo ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo.
Sammen med Marjolein K. Camphuijsen ved Vrije Universiteit Amsterdam har hun forsket på hva foreldrenes motiver var for å starte opprøret. De studerte hvordan de jobbet, hva de oppnådde og deres erfaringer med det de oppfattet som motstand og mistenkeliggjøring.
Vil at skolen skal se hele barnet
– Flere av foreldrene fortalte for eksempel om den ukentlige prøven hver fredag der alle læringsmålene skulle sjekkes. Det førte til at mange av barna hadde vondt i magen hver torsdag kveld, sier Camphuijsen.
Et annet eksempel foreldrene fortalte om, var kartleggingsprøvene, der skolen la andre fag som kroppsøving og praktisk-estetiske fag til side i to uker for å øve til prøvene.
Dette fremhevet foreldrene som problematisk fordi det vektlegger kun visse målbare ferdigheter hos elevene, kontra å se hele barnet, og dets evner og talenter som er viktige for å delta i samfunnet.
– I intervjuene vektla foreldrene det å se hele barnet, forklarer Camphuijsen.
Hvordan kan skolen samarbeide med foreldre som ikke er enige med skolen?
Skolen har et ansvar for å etablere samarbeid med foreldrene, men hvordan gjøre dette når det oppstår uenighet?
– Vi kan konstatere at dette samarbeidet ikke fungerte for disse foreldrene. De opplevde å ikke bli møtt med hensyn til bekymringene sine, sier Skedsmo.
Foreldreopprøret i osloskolen aktualiserer derfor grunnleggende demokratiske rettigheter:
– Det er en demokratisk rett for alle å kunne ytre seg i samfunnet, også kritisk, sier Skedsmo.
En del av reaksjonene på foreldreaksjonen kan derimot ses på som en måte å begrense denne retten, skriver forskerne i en vitenskapelig artikkel fra undersøkelsen.
Opplevde seg som kneblet
– Å kunne heve stemmen knytter seg til grunnleggende verdier i et demokrati, og dette tilfellet handler om hvordan slike stemmer ble oppfattet som en trussel av mange beslutningstakere, argumenterer Skedsmo.
Foreldrene fortalte i intervjuene om at de forsøkte å kommunisere sine bekymringer på foreldremøtene, men at de opplevde at de ble forsøkt kneblet fordi de var en del av opprøret.
Som et svar på opprøret gikk 140 rektorer sammen om kronikken Vi slår ring om Oslo-skolen i avisa Aftenposten. De skrev at kritikken fra foreldrene ble oppfattet som støy og ødeleggende for arbeidet lærerne og skolen er satt til å gjøre.
– Deltagerne ble etter hvert redde for konsekvensene engasjementet deres kunne ha for egne barn, både fra lokalmiljøet og fra skolen, fortsetter Skedsmo.
Flere av foreldrene beskrev at de derfor bevisst valgte å ha en mer tilbaketrukket rolle i gruppen.
Hva kjennetegnet foreldrene som gjorde opprør?
Skedsmo forteller at foreldrene som var aktive i opprøret, ble kjennetegnet ved at de var opptatt av skole og utdanning og hadde et sterkt ønske om at barn og unge skal få det de oppfattet som gode muligheter til å utvikle seg.
Hun understreker at foreldrene representerte ulike politiske syn.
– Likevel var det en relativt ensartet gruppe – de fleste var etnisk norske med høyere utdanning og hadde middel- eller overklassebakgrunn, fortsetter forskeren.
Før de startet opprøret, tok hver og en av dem opp sine bekymringer med lærerne, som sendte dem videre til rektor.
Foreldrene opplevde heller ikke å bli hørt av rektor, som henviste til Utdanningsetaten.
Hva oppnådde foreldrene med opprøret?
Foreldrene som ble intervjuet, fortalte at de opplevde å bli hørt av politikerne ved at de greide å sette temaet testing og ytringsfrihet i skolen på medias dagsorden.
Likevel var det ikke politisk endring som var hovedmålet for foreldrene, forteller Camphuijsen:
– Siden foreldregruppen hadde såpass forskjellige politiske oppfatninger, anså de ikke målet til å endre politisk kurs, men snarere utfordre det de oppfattet som et for sterkt søkelys på testing i skolen, sier Skedsmo.
Foreldrene fremhevet selv at de banet vei for blant annet barnehageopprøret. Det var en lignende aksjon som startet i 2016 og arbeidet for lek i sentrum, bedre bemanning og mindre opptatthet av læringsmål.
Tre av foreldrene forskerne intervjuet, valgte etter hvert å ta barnet sitt ut av den offentlige skolen, men fortsatte sin aktivitet i gruppen for å slåss for det de mente var i alle barns interesse.
– Opprøret viser til utfordringer ved et ensidig fokus på målbare prestasjoner og standardiserte praksiser i skolen. Gitt en slik utvikling kan man stille spørsmålet om hvorvidt skolen er for alle, sier Skedsmo.
Referanse:
Guri Skedsmo og Marjolein K. Camphuijsen: The Battle for Whole-Child Approaches: Examining the Motivations, Strategies and Successes of a Parents’ Resistance Movement Against a Performance Regime in a Local Norwegian School System. Education policy analysis archives, 2022. DOI:10.14507/epaa.30.6452
Om studien
- Forskerne har i studien kombinert intervjudata med data fra offentlige kilder (sosiale medier og avisartikler) som ble produsert av «Foreldreopprør i Osloskolen» eller som en respons på gruppens bidrag.
- Forskerne har kun undersøkt foreldrenes motiver og erfaringer med å starte en protestaksjon.
- De har for eksempel ikke snakket med lærerne eller undersøkt hva som foregår i klasserommet.
- Bakgrunnen for den aktuelle studien er at forskerne ble oppfordret til å bidra med et eksempel fra en protestbevegelse i Skandinavia, siden mye av den eksisterende forskningen er fra USA.
- Spesialutgaven av tidsskriftet Education Policy Analysis Archives, der artikkelen er publisert, inneholder også bidrag fra Brasil, Chile, England, Israel, Spania (Catalonia) og USA.
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
