Krig, vold, tortur, ekstremisme. Fafo-forsker Nerina Weiss, som opprinnelig kommer fra Østerrike, har ikke valgt de lystigste temaene å forske på.

Kanskje fordi hun som ung student opplevde ting som de fleste av oss bare ser på TV.

Hun var for eksempel på reise gjennom Tyrkia og Syria 11. september 2001, og mens hun var i Iran, ble Afghanistan bombet. Det endte til slutt med at hun forsket på kurdere og konflikten i Øst-Tyrkia.

Sist hun var øst i Tyrkia opplevde hun både bombenedslag og kulehull i hotelldøra.

Likevel er svaret på første spørsmål klinkende klart:

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Rent bortsett fra at det ikke hadde vært mulig å reise nå – med en toåring hjemme – hadde jeg dratt tilbake til Tyrkia. Både for å følge med på den nåværende situasjonen og å se hvordan utviklingen har påvirket stedet jeg skrev doktorgrad om. Jeg ville også ha intervjuet kurdiske utvandrere rundt omkring i Europa.

– Skrivearbeidet hadde jeg lagt til danske universiteter. De har flere sterke forskningsmiljøer som jobber med vold, tortur og radikalisering. Med en felles forståelse om at det er et utfordrende tema der forskningen derfor er viktig.

Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Jeg har ikke TV. Men for virkelig å slappe av hadde jeg enten sett en god gammel Jackie Chan-film eller gammel tysk krimserie – Der Kommissar. Førstnevnte fordi jeg jo som voldsforsker har en noe schizofren fascinasjon for vold. Jackie Chan var imidlertid sin egen stuntmann og brukte mye humor som dempet brutaliteten. Sistnevnte for humoren, de gammelmodige miljøskildringene og politisk ukorrekte politimenn som drikker og røyker konstant.

– Jeg forstår ikke så godt norsk humor. Den østerrikske humoren er veldig svart. Og wienerhumoren er enda verre. Mye handler om å gjøre narr av døden. En sånn type svart humor er noe som raskt kan dukke opp også når jeg forsker på tortur. For eksempel når jeg leser fra samtaler med torturofre hvor de forteller om hvordan torturistene tidvis var ulykkelige og stressa. De følte nemlig ikke at de fikk gjort jobben sin skikkelig. Torturistene var overarbeidet. Det var rett og slett for mange personer å torturere og for lite tid.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Jeg har undervist noe tidligere. Jeg likte det godt, men svaret må være å forske. Å kunne stille seg et spørsmål og bare grave seg ned i materien og finne svar er et privilegium. Med oppdragsforskning er mulighetene til selv å formulere spørsmålet færre, men når du først får muligheten, forsvarer det valget av arbeid.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap

– Én: Slavoj Žižek. Å være neo-marxist er i seg selv spennende. Han har uttalt seg mye om mangt, men har som filosof også skrevet spennende ting om vold. I tillegg er han aktuell med tanker om terrorangrep og Europas kriser.

– To: Hannah Arendt. Fordi hun i sin tid stilte viktige spørsmål som for eksempel om ondskapens natur.

– Tre: Cynthia Cockburn. Jeg møtte henne da jeg var en ung student på mitt første feltarbeid på Kypros. Hun er en hardnakket britisk feminist og konfliktforsker. Og en veldig, veldig klok dame.

Faguttrykk du elsker?

– Jeg er egentlig imot å henge seg opp i enkelte faguttrykk. Et fagbegrep må hjelpe meg å tenke, det skal ikke bare brukes for å fronte noe annet. Enkelte faguttrykk innen sosialantropologi gjør dessuten bare verden mer komplisert enn det den er.

Faguttrykk du hater?

– «Radikalisering», «terrorisme» og lignende begrep. Dette er fenomener vi kan studere, men ikke begreper vi tenker med. Til det er de for politiske. De bærer med seg mye meningsinnhold. Å bruke dem som analytiske fagbegrep er jeg derfor kritisk til.

– Ta for eksempel tyrkiske kurdere, som jeg jobber med. Mange av dem kaller seg selv radikale. De støtter en væpnet kamp og drar til Syria for å kjempe mot IS. Men – i alle fall inntil videre – faller de ikke under kategorien «radikalisering» fordi de kjemper på «riktig» side.

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Ja takk, begge deler! Men siden det ikke finnes nobelpris innen antropologi, går jeg nok for «verdens beste mamma».

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Slike system er mindre betydningsfullt her jeg er nå, på Fafo. Likevel har det fortsatt veldig mye å si i det antropologiske fellesskapet. «Publish or perish» gjelder for oss alle. Vi må vise resultater.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Det må bli et framtidig paradigmeskifte. Jeg mener nemlig sterkt at antropologien må bli mer samfunnsnyttig igjen. Antropologer har en kunnskap som er helt uvurderlig i dagens situasjon. Vi kan forstå samfunnet innenfra og trekke både historiske og geografiske linjer. Men med noen få hederlige unntak sitter antropologer i elfenbenstårnet og diskuterer teori for diskusjonens egen skyld. Anvendt forskning sees i Norge ofte ned på. Ofte er den da også langt mindre akademisk. Men slik trenger det ikke å være. Vi har eksempler fra Danmark og Sverige der grensene mellom akademia og anvendt forskning er langt mer utydelige. Anvendt forskning må heller ikke nødvendigvis bety at man er en lakei for noen. Bare at den har direkte samfunnsnytte. Og hvis det er en tid vi trenger dét, er det i dag.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Helt klart kvalitativ metode. For en antropolog finnes ikke annet. Men jeg har med årene begynt å snuse også på kvantitativ metode, uten å ha fått teken på det helt ennå.