Ingen felles front mot rovdyra

Det er ikke snakk om noen klare strategiske allianser mellom husdyrnæringa og andre grupper for å danne en felles front mot rovdyr i Norge.

Publisert

Selv om naturviterne og samfunnsforskerne ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) ikke finner en slik “front”, ser de likevel at det lokalt vektlegges en del elementer som virker lokalt samlende, og som blir uttrykk for det å være på parti med lokalsamfunnet.

Frykten eller ubehag ved rovdyr er et slikt element, det kan gjøre livet ubehagelig for mange i lokalsamfunnet og er en trussel utenfra som kan ramme de fleste.

Dårligere hverdag

Når det gjelder akkurat vektlegging av fryktargumentet ser forskerne at dette brukes i varierende grad innen ulike grupper og ulike kommuner. Dette har blant annet en sammenheng med hvilke rovdyr som folk blir berørt av. I områder med bjørn og ulv blir dette argumentet bruk hyppigere enn i de andre kommunene, selv om de aller fleste av informantene ikke gir uttrykk for selv å være redde.

Frykten skader likevel livskvaliteten i lokalsamfunnet, og blir slik et symbol på hvordan konflikten står mellom sammensveisede lokalsamfunn og et storsamfunn med liten forståelse for lokale problemer.

Lierne og Aurskog

De som er mest skeptiske til rovdyr finner vi i kommuner som har bjørn og ulv - altså i Lierne og Aurskog-Høland. I to av de andre “rovdyrkommunene”, Lesja og Porsanger, finnes en relativt stor skepsis innen næringsgruppene, mens informanter i de øvrige gruppene fremstår som mer moderate. Det kan nok blant annet ha en sammenheng med hvilken frykt rovdyra bringer med seg, blant annet uttrykkes mindre frykt for jerv enn for bjørn og ulv. Den største polariseringen mellom gruppene finner vi likevel i Aurskog-Høland.

Ny bygdeholdning?

Eksempelet Aurskog-Høland kan gi en indikasjon på at den materielle basisen for sterk rovviltmotstand svekkes i mange utkantkommuner, og kanskje særlig i de som ligger relativt nær vekstsentra. Også i Porsanger støtte vi på et mer “urbant” syn på rovdyr: Befolkningen er generelt lite involvert i primærnæringer og få har sterke bånd til tradisjonell økonomisk utnyttelse av utmarka - til tross for at det er både reindrift og sauehold av et visst omfang på kommunens enorme arealer.

Les mer om forskningsrapportene