Når en person fremmer sin asylsøknad, legger hun skjebnen sin i hendene til en saksbehandler i byråkratiet, i Norge vil det si Utlendingsdirektoratet (UDI). I den offentlige debatten gjentas det stadig at de som har behov for beskyttelse skal få det, mens de som ikke har rett på asyl, skal få avslag og bli sendt tilbake til hjemlandet.

– Dette skillet er absolutt ikke så svart-hvitt som politikere fremstiller det som. Å bestemme hvem som har et reelt beskyttelsesbehov er en vanskelig beslutningsprosess med mye tvil og uklarhet, sier forsker Tone Liodden fra Universitetet i Oslo.

Til tross for at beskyttelse av flyktninger er regulert av internasjonale konvensjoner, lover og forskrifter, gir disse begrenset svar på beslutningen i enkeltsaker.

• Les også: Innvandrere flest stoler på systemet

Stor grad av skjønn

– Saksbehandlerne i UDI må fatte beslutninger på grunnlag av informasjon som ofte er svært usikker. De må vurdere framtidig risiko i hjemlandet til søkeren ved hjelp av informasjon som ofte er begrenset og uklar, om land som er ustabile med en sikkerhetssituasjon som raskt endres, sier Liodden.

– Det andre viktige aspektet i en asylbehandling er vurderingen av søkerens troverdighet. Dette er sentralt for utfallet i mange saker, og det finnes få sikre redskaper for å gjøre slike vurderinger.

Forskeren peker på at asylvurderinger innebærer en stor grad av skjønn og potensiell tvil om hva som er det riktige utfallet. Måten skjønn håndteres på, har stor betydning for hvem som blir definert som flyktning og dermed for utfallet av saken.

– Det er for lite kunnskap om hvordan disse beslutningene tas. Jeg var opptatt å finne ut hvordan saksbehandlerne fatter disse vedtakene, som jo innebærer å ta avgjørelser som er ekstremt viktige for den som søker.

Hvilken grunnholdning saksbehandlere gikk inn i saken med, kunne påvirke hvordan de vurderte bevisene i den og spesielt hvordan de vurderte søkerens troverdighet.

– Hvis en saksbehandler er innstilt på at søkeren snakker sant, så kan uklarheter og tvil lettere bli vurdert til hans fordel. Men hvis man stiller med en antakelse om at søkeren snakker usant, vil enhver uklarhet i hans eller hennes historie kunne bli vurdert mot søkeren, sier Liodden.

Hun observerte også at holdningen om at søkeren snakket usant, så ut til å skjerme saksbehandleren fra å bli emosjonelt påvirket av vanskelige beslutninger. Den motsatte holdningen, at søkeren trolig snakket sant, gjorde jobben tyngre, fordi saksbehandleren var sterkere følelsesmessig involvert og mer kritisk til egen kunnskap.

• Les også: Innvandrere i akademia er stort sett internasjonale forskere

Høy kvalitet på asylinstituttet

Et avslag om asyl til en person som er en reell flyktning kan i verste fall ha dødelige konsekvenser dersom hun blir returnert til et hjemland der hun er forfulgt eller der krig pågår. Jobben til saksbehandlerne oppleves som viktig og meningsfull, men ansvaret oppleves tungt for mange.

Liodden understreker at det er høy kvalitet på det norske asylinstituttet med ansatte med høy utdanning som tar ansvaret sitt seriøst. 

– Det var stor variasjon, men jeg fant at mange så ut til å være overraskende trygge på avgjørelsene sine. En av grunnene til det var at saksbehandlerne utviklet en felles forståelse for hvordan sakene skulle behandles. Denne felles forståelsen gjorde at saksbehandlerne opplevde mindre tvil. Det førte også til at mange opplevde at de ikke hadde et så stort personlig handlingsrom og dermed føltes også ansvaret mindre tyngende.

Den felles forståelsen bygget til dels på taus kunnskap om saksbehandlingen. Denne kunnskapen var ikke alltid lett å overføre til nye ansatte, da det kunne være vanskelig å sette ord på det erfarne saksbehandlere tar for gitt.

– Saksbehandlerne så ut til å bli tryggere på vedtakene etter hvert som de fikk erfaring, men erfaring øker ikke nødvendigvis sannsynligheten for at vedtakene er riktige. Man kan risikere at en saksbehandler føler seg trygg på praksisen og behandler søknader likt, uten at hun nødvendigvis tar korrekte beslutninger, sier Liodden.

• Les også: Universitetet i Oslo nekter å aldersteste asylsøkere

Diskusjon i fellesskap

Et viktig punkt i avhandlingen er hvordan organiseringen av arbeidet påvirker opplevelsen av skjønn, ansvar og tvil.

− På en del steder hadde de jevnlige arenaer for å diskutere tvil, felles praksis og skjønn. Dette mener jeg er svært positivt, fordi det hindrer at praksisen blir statisk, og det gjør at saksbehandlerne kan føle seg tryggere på sine vurderinger, etter å ha diskutert med kolleger, forteller Liodden.

− Jeg argumenterer for at tvil er knyttet til god skjønnsutøvelse og spiller en viktig rolle i beslutningsprosessen. Selv om saksbehandlere til en viss grad må begrense tvil for å komme fram til en avgjørelse, så spiller tvil en viktig rolle for å hindre at praksisen blir statisk, mener hun.

• Les også: Innvandring før skolealder gir bedre sjanser i Norge

Skape arenaer for tvil

Behandlingen av asylsøknader har ingen fasit, og de ansatte i UDI får ikke i ettertid vite om vedtakene deres var korrekte eller ikke.

– Nettopp derfor er det viktig å hele tiden revurdere felles praksis, skape arenaer internt i UDI for tvil, kritiske spørsmål og felles diskusjon og å bevisstgjøre saksbehandlere på hvordan de jobber. Det er svært viktig at vi gjør betingelsene for god skjønnsutøvelse så bra som mulig, nettopp fordi asylsøknadsprosessen alltid vil innebære en del usikkerhet, sier Liodden.

Referanse:

Tone Maia Liodden: The burdens of discretion. Managing uncertainty in the asylum bureaucracy. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo. 2017. Sammendrag.