Fred med planeten

– Vår naturforståelse er en trussel mot miljøet. Politikerne bør styre fredsforhandlingene med naturen, mener forsker.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

– 1600-tallets natursyn er fremdeles rådende i dag, hevder professor Ragnar Fjelland ved Universitetet i Bergen (UiB).

– Hvis vi skal karakterisere den naturvitenskapelige utviklingen siden den gang, har den gått fra en organisk til en mekanistisk naturforståelse. Helheten forstås ikke som noe annet enn summen av disse delene, for å si det enkelt, sier Fjelland.

Atskilt

Mange har påpekt at samtidens manglende miljøbevissthet skyldes vårt natursyn, som vi har arvet fra vitenskapenes gjennombrudd på 1600-tallet.

Galileo Galilei, René Descartes og Isaac Newton sto i spissen for et syn på mennesket som atskilt fra naturen, og naturen ble etter hvert ansett som en ressurs vi kunne forsyne oss uhemmet av.

I Aftenpostens magasin Innsikts juniutgave presenterte postdoktor Janne Stigen Drangsholt ved UiB den tyske romantikeren Johann Wolfgang von Goethes holdning til naturen som et mulig redningstiltak.

Til forskjell fra det mekanistiske natursyn som har vært det dominerende frem til i dag, oppfattet Goethe naturen som en organisme som mennesket er nødt til å samhandle med.

Nødvendig?

Vi spurte vitenskapsfilosof Ragnar Fjelland om det er en radikal nytenkning om naturen som skal til for å redde miljøet.  

– Jeg har stor respekt for Goethe, men det er ikke han som løser dagens miljøproblemer, mener professor Ragnar Fjelland, ved Senter for vitenskapsteori, UiB.
– Jeg har stor respekt for Goethe, men det er ikke han som løser dagens miljøproblemer, mener professor Ragnar Fjelland, ved Senter for vitenskapsteori, UiB.

– Var den instrumentelle og mekanistiske naturforståelsen en nødvendig forutsetning for vitenskapenes gjennombrudd?

– Det er et interessant spørsmål. Historisk sett er det jo slik. Men jeg tror det kunne ha vært annerledes. Og det er klart at en kan godt kritisere et mekanistisk verdensbilde uten å være mot naturvitenskap.

- Alternative natursyn har også hatt sine talerør opp gjennom tidene, som for eksempel Goethes romantiske – men ikke bare romantiske – naturforståelse.

– Har Goethes natursyn fått gjennomslag?

– Svaret er vel tja. Goethe var ingen dilettant. Hans skrifter om naturvitenskap er på tjue tykke bind. Han var til og med så dristig at han våget å utfordre Newtons optikk. Deler av kritikken, for eksempel hvordan vi oppfatter farger, var berettiget, og er i dag allment akseptert.

Innflytelse

– Men Goethe hadde også teorier om biologi, og han grunnla feltet som heter morfologi, læren om biologisk form. Her har han hatt påviselig innflytelse på vitenskapen.

– Kan Goethes helhetlige og organiske natursyn redde oss fra miljøkrise?

– Det er skadelig å forstå naturen bare som en ressurs, fordi vi står i fare for å ikke innse verdien av den før den er forsvunnet. Jeg har stor respekt for Goethe og hans syn på naturen.

– Men miljøkrisen er først og fremst et politisk problem. Ved å overlate miljøansvaret til hver enkelt og hans holdninger, blir det for lett å si «Hvorfor skal bare jeg ofre, når de andre ikke ofrer noe?»

– Vi skal ikke frita folk fra moralsk ansvar, men for å få skikkelig effekt, er man nødt til å løfte miljøproblematikken opp på et politisk plan. Mange mennesker er villige til å ofre mye dersom de vet at alle andre gjør det samme.

Det økonomiske systemet

– Hva bør politikerne gjøre?

– Det første politikerne må endre, er vårt økonomiske system som i sin helhet er basert på vekst. I tillegg til ideen om vekst spiller det såkalte «nåverdiprinsippet» en grunnleggende rolle i rådende økonomisk tenkning. Prinsippet innebærer at fremtiden teller mindre enn nåtiden.

– Hvis politikerne mener at en økonomi uten nåverdiprinsippet er umulig, skylder de å fortelle velgerne at vårt økonomiske system er uforenlig med en bærekraftig utvikling.

– På hvilken måte kan vårt økonomiske system være forenlig med en bærekraftig utvikling?

– En av pionerene innen økologi, Barry Commoner, som også var uavhengig amerikansk presidentkandidat i 1980, hadde et interessant forslag.

To sfærer

– I boken Making Peace with the Planet skisserer han en motsetning mellom det han kaller «økosfæren» og «teknosfæren». Som bokens tittel antyder er problemet å få til en fredsslutning mellom disse.

– Finnes det historiske eksempler på at noe lignende er gjort?

– Commoner har også praktiske forslag, og benytter en historisk parallell. Den enorme utviklingen vi har sett i moderne elektronikk og datateknologi var bare mulig fordi regjeringen i USA gikk inn og forskutterte støtte til selskapene via forsvarsdepartementet.

– Grunnen var naturligvis at man under den kalde krigen så den militære trusselen fra Sovjetunionen som overhengende. Hvor reell denne trusselen var kan diskuteres. Men i dag har vi miljøtrusselen, og den er reell.

– Bør naturvitere bli mer samfunnsbevisste?

– Svaret er ja, men det samme kan naturligvis også sies om humanister og samfunnsvitere.

Moralsk ansvar

– Og vi bør ikke glemme at det er mange naturvitenskapsfolk som føler et sterkt moralsk ansvar. Og de inngår i en historisk tradisjon. Både Albert Einstein og Niels Bohr skrev brev til FN og advarte mot følgene av et atomvåpenkappløp.

– Problemstillingen rundt vitenskapsfolks moralske ansvar ble også tatt opp av fysikeren og romanforfatteren C. P. Snow i Cambridge i 1959, med forelesningsrekken “The Two Cultures”, som ble til boken The Two Cultures and the Scientific Revolution.

– Med «de to kulturer» mente han naturvitenskap og humaniora. Han hevdet at det på universitetet var et gap mellom disse to kulturene.

– I ettertid er forelesningene og boken ofte blitt tolket som et angrep på humaniora. Man overser da at han også angrep naturvitenskapsfolk som ikke ville «skitne til sine hender» med anvendt vitenskap og teknologi.

Fattig og rik

– Men fremfor alt overser man Snows viktigste budskap. Snow mente at det største problemet vitenskapene sto overfor var å avskaffe forskjellen mellom fattige og rike i verden.

– Finner vi igjen disse tankene i dag?

– Den tyske filosofen Jürgen Habermas påpekte for en stund siden det urettferdige i at finanskrisen spesielt rammer de fattige. Det samme gjør miljøkrisen.

– Da er det lett å hevde at vi trenger vekst for å løse alle disse problemene. Men den veksten vi har hatt, har uten tvil også bidratt til problemene. Hvordan kan vi da tro at mer av det samme, vil løse dem?

– Utviklingsøkonomen Ernst Schumacher, forfatteren av boken Small is Beautiful, kalte dette «the pig principle»: «If something is good, more is better.» Da er vi tilbake til det som var utgangspunktet for dette intervjuet: Må vi tenke på en radikalt ny måte?

– Svaret på det spørsmålet er enkelt. Ja. Men svarene på de spørsmålene som kommer etter det, er ikke fullt så enkle, avslutter Fjelland.

Powered by Labrador CMS