Frihet på en tredemølle

Fysisk aktivitet kan gi funksjonshemmede et frikvarter fra sine fysiske begrensininger og opplevelser av å kunne.

Publisert
Ut på tur til beins og i rullestol (Foto: Jon Arne Dammen,NIH)
Ut på tur til beins og i rullestol (Foto: Jon Arne Dammen,NIH)

Om doktoravhandlingen:

Anne-Mette Bredahl vil 13. april 2012 forsvare sin avhandling ”Freedom of the treadmill - physical activity, disability and existence” for graden philosophiae doctor (PhD) ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges idrettshøgskole.

Bredahl er utdannet psykolog fra Københavns Universitet, er spesialist innen helsepsykologi og har treårig videreutdannelse innen eksistensiell psykologi.

Hun er synshemmet skiskytter og har deltatt og tatt medalje i Paralympics seks ganger.

Fysisk aktivitet rommer muligheter for å oppnå positive opplevelser hvor fysiske begrensninger mange funksjonshemmede opplever i hverdagen kommer i bakgrunnen.

Samtidig er det en potensiell risiko ved fysisk aktivitet at ens begrensninger kan bli ekstra tydelige gjennom deltakelse i for eksempel kroppsøving.

Det kommer fram i Anne-Mette Bredahls doktorgradsarbeid ved Norges idrettshøgskole. Hun intervjuet 20 voksne mennesker med fysiske funksjonshemminger og synshemminger om deres positive og negative opplevelser med fysisk aktivitet.

– Opplevelser av å kunne

Et gjennomgangstema i deltakernes mest positive opplevelser med fysisk aktivitet var at de hadde funnet arenaer hvor de opplevde «å kunne».

Olivia, som er født med en fysisk funksjonshemming, beskrev sine opplevelser med ridning:

«Når jeg rir føler jeg at jeg har kontroll over min egen kropp, at kroppen min lystrer meg, gjør det jeg vil, og slapper av når jeg vil – at vi er på samme lag kroppen og jeg.»

Hun fremhever også at hun i denne aktiviteten, i like stor grad som venner uten funksjonshemminger, ”kan” og mestrer. Dette er også et element som Lars fremhever:

«Når det er vinter og oppkjørte løyper over alt, så er ikke jeg noe funksjonshemmet, hverken i slalåm eller på langrenn; så kan jeg benytte akkurat de samme løypene som alle andre, og det er heller slik at hvis jeg har noen med meg som er funksjonsfriske, så er det jeg som må vente på dem og ikke motsatt. Det er godt å oppleve.»

Tandemhopp i fallskjerm. (Foto: Jon Arne Dammen,NIH)
Tandemhopp i fallskjerm. (Foto: Jon Arne Dammen,NIH)

For mange av deltakerne var nettopp slike opplevelser av å kunne, opplevelser av at funksjonshemmingen kom i bakgrunnen, sentralt i deres positive opplevelser. Flere beskrev hvordan aktiviteten representerte en motvekt – en pause – fra det å leve med en kropp som ofte «gikk på tverke» i forhold til det de gjerne ville.

Opplevelser av frihet

Opplevelser av frihet var et annet sentralt tema som gikk igjen i deltakernes fortellinger om sine mest positive opplevelser med fysisk aktivitet. Dette kommer også frem i Daniels fortelling om hans opplevelser med fysisk aktivitet etter at han fikk en synshemming:

«Jeg begynte å løpe på en tredemølle. Det har jeg alltid syntes har vært litt dumt, inntil jeg prøvde det. Men nå kan jeg løpe og være i hurtig bevegelse, og likevel er det ingen fare med det. Det har jeg ikke kunnet gjøre på mange år. Så jeg hadde en veldig spontan gledesopplevelse ved det å kunne bevege kroppen sånn hurtig og fritt.»

Da deltakere ble spurt om sine mest negative opplevelser med fysisk aktivitet, viste det seg at mer enn 75 prosent av disse kom fra kroppsøving. Følgende tre temaer var sentrale; opplevelser av å bli ekskludert; av å mislykkes, og av å ikke bli lyttet til.

– Jeg har aldri hatt gym på skolen

Opplevelsen av å bli ekskludert fra kroppsøving ble beskrevet av flere deltagere. En av dem, Maria, beskrev: 

«Jeg har aldri hatt gym på skolen. Enten satt du og så på eller så sykla du på ergometersykkel. Det syntes jeg var så kjedelig, for jeg er ganske aktiv som person og jeg kunne vært med på en del, for min skade er jo såpass liten. Men det virket som de ikke syntes det var så farlig om jeg var med eller ikke.»

Hopp i havet. (Foto: iStockphoto)
Hopp i havet. (Foto: iStockphoto)

Flere deltagere fremhevet at de hadde opplevd at deres deltakelse i kroppsøving var sterkt influert av omgivelsenes innstilling til deres deltakelse.

Opplevelser av å mislykkes var det andre temaet som karakteriserte deltakernes negative opplevelser. Hannah, som er svaksynt, fortalte for eksempel om hvordan hun måtte delta i fotball i kroppsøving til tross for at hun ikke kunne se ballen, ikke visste hvor de andre spillerne var, eller hvilken retning målet var. Dette resulterte i følelser av å være en fiasko.

– Ingen lyttet til meg

Mange av deltakerne fortalte om at det var vanskelig å bli hørt i kroppsøvingstimene på skolen. De hadde selv gjort lærerne oppmerksomme på vansker, foreslått alternative aktiviteter eller løsninger, men ikke blitt hørt. Hannah beskrev:

«De hørte ikke på hva jeg sa.  Jeg ba flere ganger om jeg kunne gjøre noe annet, eller hvis jeg absolutt skulle spille ball, så kunne jeg kanskje stå og sparke litt til min venninne, men de hørte ikke etter! Det passet ikke riktig med programmet deres eller med de andre elevene at jeg skulle være der.»

Anne-Mette Bredahl med ledsager under et skirenn. (Foto: NIH)
Anne-Mette Bredahl med ledsager under et skirenn. (Foto: NIH)

– Det er paradoksalt at deltakere med relativt mindre funksjonshemminger rapporterte de største vanskene med å delta, forteller Anne-Mette Bredahl.

– De som fortalte at kroppsøving hadde fungert bra hadde alle relativt store og synlige funksjonshemminger. Det kan derfor tyde på at funksjonshemmingens synlighet og umiddelbare forståelighet for andre har betydning for hvilke muligheter for fysisk aktivitet som tilbys, kanskje mer enn funksjonshemmingens omfang, sier Bredahl.

I Norge har vi mer enn 30 års erfaring med å inkludere elever med funksjonshemminger. Studien antyder at vi fortsatt har store utfordringer med å la barn og unge med funksjonshemminger delta i kroppsøving, og også tilrettelegge for positive opplevelser i kroppsøvingstimene.

Utvidet debatt

– Håpet er at studien kan bidra til å utvide en samfunnsdebatt som fokuserer på fysisk aktivitet som helsefremmende tiltak og som ferdighetstrening i et rehabiliteringsperspektiv, til også å inkludere den betydning fysisk aktivitet kan ha for mennesker eksistensielt.

– Funn i min studie antyder at det å bli sprekere, tynnere og sterkere kan være viktige bonuser ved fysisk aktivitet, men at like sentralt er de opplevelser det kan gi den enkelte. Opplevelsene kan hjelpe med å mestre hverdagens utfordringer og muligheter med den kroppen man har, avslutter Bredahl.