For å følge gensporet fra en rømt fisk til ansvarlig eier, trenger forskerne å finne genvariantene til foreldrene til all oppdrettslaks. Dette gjøres ved å klippe av fettfinnene deres og analysere DNA.
Foreldrene til oppdrettslaksen finner vi hos avlsselskapenes rognprodusenter, der en hannlaks krysses med en eller flere hunnlaks. Avkommet til hvert foreldrepar har en unik DNA-profil, og ved å sende all befruktet rogn fra ett foreldrepar eller foreldregruppe til en smoltprodusent sammen med et sporingssertifikat, kan all fisk hos hver smoltprodusent få en unik DNA-profil.
Denne vil så følge fisken når den senere flyttes over til et anlegg i sjø. DNA-profilen vil bli liggende i en nasjonal database slik at fisken i merda ikke trengs å testes ved mistanke om rømming.
DNA-analyse av en rømt laks skal dermed kunne passe med genprofilen til kun én ansvarlig bedrift.
Testing av systemet i småskala viser tilnærmet 100 prosent nøyaktighet, og simulering av data som hittil er gjort i industriskala, er lovende.
Med dette systemet kan all fisk i merda slappe av, de trenger ikke å testes for å matches mot rømt fisk. Dette er fordi foreldrene ble testet før produksjonsfisken ble klekket.
Kobling fra avkom til foreldre
‒ Dette sporingssystemet har en fordel i at det «bare» trengs å tas prøve av foreldrene til produksjonsfisken, det vil si 30 000-40 000 fisk hos rognprodusentene, sier Celeste Jacq i matforskningsinstituttet Nofima.
Jacq har utviklet den nye DNA-testen sammen med forsker Matthew Baranski i Nofima. Et mål var å ha en DNA-test av tilsvarende dem som brukes i rettsmedisinske undersøkelser.
Ved å ta prøve av foreldrefisken får forskerne oversikt over DNA-profilen til 350 millioner oppdrettslaks, det vil si det antallet som finnes i norske merder.
Ved å la et sporingssertifikat følge rogna via klekkeri til oppdrett i sjøen, har forskerne full oversikt over hvilke avkom som vokser opp hvor.
Når en rømt oppdrettslaks blir funnet i elva, holder det å ta DNA-analyse av denne ene fisken for å finne ut av hvor den kom fra.
For å finne DNA-profilen har forskerne valgt ut mikrosatelittmarkører fra laksens genom. Dette er laksens DNA-fingeravtrykk. Hver fisk har et unikt DNA-fingeravtrykk, og ved å bruke markørsettet kan forskerne knytte et avkom til foreldrefiskene.
Kan spores langt unna i tid og sted
Forskerne har brukt markørsettet i flere blindtester på oppdrettsfisk med kjent stamtavle, og fått bekreftet med svært høy sannsynlighet at de har funnet riktige foreldre til hver enkelt oppdrettsfisk.
De har også tatt blindtester av villfisk, og fått bekreftet resultatene.
Lab-utstyret er etter forholdene lett å bruke, og minimerer risiko for feilbruk av prøvetager. Med denne testen vil man ikke kunne skylde på feil ved prøvene dersom man er ukomfortabel med testutfallet, sier prosjektleder Matthew Baranski. (Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen, Nofima)
DNA-markører har vært brukt i flere år til å spore rømt oppdrettslaks. Fordelen med denne nye DNA-testen er at fisken kan spores lengre unna både i tid og sted, for eksempel ved mindre rømminger som har skjedd over tid.
Markørsettet kan også brukes for å unngå kryssing av søsken i kultiveringsarbeid i elvene, for å minimere innavl.
Næringsaktør er positiv
Vidar Lund i Salmar har bakgrunn fra sporing av fisken tilapia, og kjenner godt til den tekniske delen av dette sporingsprosjektet.
‒ Dette er et veldig nyttig verktøy, fordi markørsettet er en forutsetning for å kunne spore fisk. Teknologien ligger der allerede, og metoden fungerer med høy nøyaktighet.
Annonse
‒Det er praktiske utfordringer med implementering av systemet, spesielt når det gjelder logistikk, men i siste instans er det en politisk beslutning om systemet skal brukes, sier Lund.
