Jakter på nye medisiner for manisk-depressive

Litium, et av grunnstoffene i naturen, er det mest brukte legemiddelet i langtidsbehandlingen av manisk-depressive. Det finnes andre medikamenter, men ingen av dem har vist seg å virke like godt på pasientene som litium. Andre måter å helbrede sinnslidelsen på rår legene ikke over.

Publisert

Ikke for alle

Med litiumterapi oppnår mellom 30-60 prosent av pasientene stor bedring eller å bli helt fri for symptomer på manisk depresjon, slik at de får “et nytt liv” og kan fungere normalt. Men det innebærer at oppunder halvparten av manisk deprimerte i liten grad kan hjelpes, noe som kan få fatale følger. 10-15 prosent med lidelsen tar sitt eget liv.

Forskerne leter etter årsaken, og antar at viktige forklaringer ligger i arvelige faktorer.

Genetiske forskjeller

Gjennom mangeårige studier har det lyktes professor Vidar M. Steen og hans stab ved Senter for klinisk molekylærmedisin ved Haukeland sykehus i Bergen å kartlegge gener med viktige funksjoner i hjernens signalsystemer. Signalene er nødvendige for at hjernen skal fungere normalt. Litium virker på flere viktige proteiner som inngår i overføringen av signaler mellom nervecellene.

Forskerne har studert gener som styrer proteinene som blir påvirket av litium. De har funnet at ulike personer kan ha forskjellige varianter av disse genene, enten de er syke eller friske.

- Det er mulig - men ennå ikke bevist - at enkelte av disse genvariantene kan ha betydning for hvor effektivt litium er som medikament, forteller Vidar M. Steen.

Skreddersydd behandling

Målet med forskningen har vært å identifisere arvelige faktorer som kan bestemme hvordan litium virker i behandlingen. Om de lykkes, vil man i fremtiden kanskje kunne lage mer skreddersydde behandlingsopplegg.

Forskerne prøver forstå de genetiske mekanismene som påvirker effekten av litium, samt få kunnskap om risikoen for å få bivirkninger

- Forskningen gir oss verdifull informasjon om selve sykdommen, og setter oss i stand til å forutsi virkningen av litium før vi setter i gang behandlingen. Dessuten kan det være til hjelp for å utvikle nye og mer effektive legemidler, sier Steen. Han har skrevet om dette i forskningsrapporten “En pille eller ti: Hva kan genene forutsi?”

Ny viten

Innen fagfeltet psykiatrisk genetikk har det vist seg vanskelig å identifisere de arvelige sårbarhetsfaktorene som eksisterer. Årsaken ligger trolig i at hvert gen har begrenset betydning, mens det er samspillet mellom dem som gir utslag.

Forskningen vil bli videreført ut fra de foreløpig lovende resultatene. Vidar M. Steen har tatt i bruk helt nye teknikker som gjør at man kan studere titusenvis av ulike gener på en gang.

- Vi har fått et fantastisk nytt hjelpemiddel til å se hvordan litium kan påvirke genaktiviteten i nerveceller. Mange av de genene som er følsomme for litium har fortsatt ukjent funksjon, så vi håper at denne forskningen kan gi oss ny kunnskap om litiumbehandling ved manisk-depressiv sinnslidelse, sier Steen.

Manisk-depressiv sinnslidelse

Pasientene har episoder med alvorlige svingninger i stemningsleiet. Det kan vise seg som unormalt forhøyet sinnsstemning (mani), eller sykelig nedsatt stemningsleie (depresjon). Ofte tar det lang tid før helsepersonell fastslår diagnosen. En amerikansk studie viser at det gjennomsnittlig tar åtte år før man fastslår hva pasienten lider av.

Sykdommen rammer omkring én prosent av den norske befolkningen i løpet av livet. Den debuterer oftest før 30-årsalderen, og er like vanlig hos menn og kvinner. Arvelig disposisjon er viktig. Barn av en syk mor eller far vil ha en risiko på opptil ti prosent for selv å utvikle sykdommen. Dersom en enegget tvilling blir manisk-depressiv, vil den andre tvillingen bli syk i mellom 50 og 80 prosent av tilfellene.

Fagfolk anslår at 10-15 prosent av manisk-depressive pasienter begår selvmord, men med medisinering som virker kan de fleste leve et helt normalt liv.