Trond Schumacher har vært Helvella-entusiast helt siden han tok hovedfag. Selv bedyrer professoren at hans spisskompetanse handler om å finne disse soppene – for man må lete. De lar seg heller ikke dyrke i laboratorium, og det vil være trygt å si at dette forskningsfeltet er for spesielt interesserte. Men de spesielt interesserte viser det seg å være en del av, for soppentusiaster er det mange av, og Helvella-soppene er flotte å se på.
– Jeg har aldri klart å gå fra en Helvella når jeg har funnet den, forteller Schumacher.
I 40 år har han jobbet på Institutt for biovitenskap ved UiO, og han har i løpet av sin karriere samlet Helvella fra mange steder. Lyder navnet ukjent, er det for eksempel endel morkler som tilhører Helvella-slekten, men ikke alle, og Helvella er også mye annet enn morkler.
– Jeg innså at det ryddearbeidet vi nå har gjort i Helvella-slekten, måtte gjøres av meg før jeg pensjonerte meg. Jeg har nemlig brukt et helt liv på å finne dem, sier Schumacher.
– For oss var det viktig i dette genetiske og taksonomiske arbeidet å få med mye gammelt innsamlet materiale, forklarer Inger Skrede.
Schumacher og Skrede har gått gjennom 432 prøver av Helvella-sopper. Den eldste av prøvene er fra 1920-tallet.
Mange av de gamle sopprøvene er såkalte holotyper. Det betyr at dette er «fasit-soppen». Akkurat som at kiloen i Paris er fasiten for hva en kilo er, så er alle arter også definert på en slik måte. Når en ny art blir registrert, tar man også vare på et eksemplar av arten som en slags fasit.
Se Ingrid Skrede vise frem holotypen til en Helvella her:
Genetisk gravearbeid
Noe av grunnen til at holotypene er så viktige, er at biosystematikken, som blant annet tar for seg inndelingen av arter i Helvella-slekten, har endret seg gjennom tidene. Forskere fra Østerrike, Frankrike og Danmark har de siste 150 årene gjort en enorm innsats for å klassifisere de ulike artene i denne globalt utbredte slekten.
– Da vi startet vårt arbeid, var det opp-og-avgjort at det fantes 38 Helvella-arter i Europa. Det var imidlertid mange ting som ikke stemte, og Trond Schumacher bestemte seg for å rydde – én gang for alle, forteller Skrede.
Dermed tok Schumacher, Carlsen og Skrede på seg den enorme jobben.
– Det er ikke vanlig å kunne bruke så mye tid på innsamling av artene i felt som det jeg har gjort, men har jeg funnet en Helvella hvor enn jeg har vært i verden, så har jeg tatt den med meg. Det som er vanskelig med Helvella, er at noen av artene ser helt like ut, men er genetisk forskjellige. Dette gjør at noen arter tilsynelatende har større utbredelse enn det de faktisk har, forklarer Schumacher.
– Det vi har gjort, er å finne noen gode genetiske markører for hva som skiller artene. For noen av Helvella-artene er faktisk globale, andre er svært lokale.
Forskere kan bruke genetikken for å avsløre hvilke sopper som er i slekt med hverandre og hvilke som ikke er det. Det er imidlertid slik med DNA at man må vite hvor man skal lete, for mye av DNA-et er ganske likt. Vi mennesker deler for eksempel 98 prosent av DNA-et vårt med sjimpansene, selv om vi er to helt ulike arter.
Har en kompleks livssyklus
Artsbegrepet hos sopp er ikke like rett frem som hos en del andre organismer. I dyre- og planteriket kan man ofte skille arter på hvorvidt de kan få levedyktig avkom eller ikke, men sopp har en mye mer kompleks livssyklus. Så hva er en art hos sopp?
Forskerne definerte arter som en «evolusjonær enhet» basert på såkalte fylogenetiske analyser. Det er en metode som avslører slektskap mellom arter eller grupper av arter.
Annonse
– Dette undersøkte vi ved hjelp av det genetiske materialet, hvor individer innen en art må ha genetiske likheter som skiller seg fra andre arter. For oss har det vært viktig at disse genetiske likhetene finnes flere steder i det totale genmaterialet til arten, forklarer Skrede.
I arbeidet er det først og fremst Europa de har prioritert, selv om enkelte arter fra andre steder i verden er tatt med.
– I resten av verden gjenstår det fremdeles en ganske stor ryddejobb, men arbeidet vi har gjort er et godt utgangspunkt for å gjøre en liknende jobb i resten av verden, forteller hun.
Sjekket over 470 navn
– En større del av arbeidet var faktisk å gå tilbake i gammel litteratur og sjekke hvordan artene ble definert den gang de ble beskrevet. Forskeren kunne for eksempel beskrive en hvit stilk og bruke det som karakteristikk for arten. Nå har vi gått gjennom alle de gamle artsdefinisjonene for å være sikre på at det vi har funnet ikke er beskrevet fra før, sier Skrede.
– Det var etisk riktig å være så grundig. Det er altfor lett å glemme det andre har gjort før oss. Nå har vi beskrevet og klarlagt hele 55 arter av Helvella i Europa. Syv av dem er nybeskrevne, 48 var beskrevet fra før – selv om utgangspunktet vårt var at det bare fantes 38 arter i Europa da vi begynte med ryddingen. På et tidspunkt i historien slo noen sammen flere arter, men nå ser vi at mange av de gamle, tidlige artsbeskrivelsene faktisk representerer gode arter. Vi har gjenopplivet ti artsnavn som var blitt glemt. Selv om noen av artene var blitt slått sammen i ettertid, så var jo arbeidet blitt gjort, sier Schumacher. Det dreier seg også om å «ære den som æres bør».
I gjennomgangen av Helvella ligger det nå både en DNA-kode, en beskrivelse av utseende og opplysninger om hvor de vokser. Og heldigvis er det nå lov å beskrive nye arter på engelsk. Reglene for navngiving før 2012 var at nye arter måtte beskrives på latin!
Googliana er neppe et godt navnevalg
– Vi får ofte spørsmålet «kalte du den noe gøy»? sier Skrede, og svaret er dessverre nei.
For artsnavnet blir fortsatt gitt på latin, og det finnes en god del føringer og anbefalinger for navnevalget. For eksempel er det vanlig å gi navn for å hedre noen.
– Nannfeldt var en stor, svensk botaniker og mykolog. Han og jeg hadde noen svært hyggelige og inspirerende samtaler på 1970-tallet da jeg ble rekruttert inn i forskningen, forklarer Schumacher.
En av de syv nye artene er kalt opp etter Nannfeldt (Helvella nannfeldtii). Videre er det vanlig å gi navn etter form og kjennetegn eller hvor arten er å finne. For eksempel er alpina eller arctica mye brukt.
Annonse
– Vi kunne gitt tøysenavn som Googliana, men det er ikke å anbefale, skjønt det kan jo endre seg, sier Schumacher.
Vi vet ikke hva vi har
– For å kunne bevare arter er det viktig å vite hva vi har og hva vi har hatt, mener Skrede.
– H. alpicola er bare kjent fra Saltdal og et fjell i de sveitsiske alper og burde kanskje vernes? Denne arten hører hjemme i en gruppe av fem arter som tidligere ble sett på som én art. Hvilken utbredelse disse fem artene faktisk har, er umulig å besvare dersom de slås sammen og betraktes som én samleart. Vi må bevare ut fra nye fakta om artene. Hvis vi skal kunne overvåke og ta vare på dem, må vi vite om dem og hvor de vokser.
I studien til Schumacher og co. har hovedvekten av arbeidet ligget i materiale som har vært samlet fra før, men de fant likevel en ny sopp:
– Samtidig som dette er en oppfølgingsstudie, har vi også vært og samlet prøver i nye områder. En masterstudent fant en ny art under vårt feltarbeid i indre Troms i sommer. Den matchet rett og slett ikke noe vi har sett tidligere, forteller Schumacher.
