Å bli arbeidsledig kan gå ut over helsa. (Foto: Colourbox)

Arbeidsledige bruker mer medisiner

Nedbemanning og ledighet øker risikoen sterkt for at du begynner med ulike legemidler. Bruk av midler mot psykiske lidelser blir spesielt utbredt.

– De som rammes av nedbemanninger, er langt mer utsatt for å begynne med medisiner enn andre, sier Silje Lill Kaspersen, forsker ved NTNU og Sintef.

Samtidig ser det ikke ut til at tiltakene for et lengre arbeidsliv fungerer godt nok. Syke folk blir oftere arbeidsledige.

Kaspersen har gjennomført tre studier som tar for seg sammenhengen mellom nedbemanning, arbeidsledighet og helse. Tre millioner norske arbeidstakere er med i undersøkelsene. 

Medisinbruken øker brått

Allerede i månedene frem mot nedbemanning på jobben, begynner medikamentbruken å stige blant de ansatte. Dette gjelder først og fremst i innspurten før, og i den første tiden etter, selve nedbemanningen.

– I måneden før du blir arbeidsledig er det nesten tre ganger så høy risiko for at du starter med antidepressiva, sammenliknet med perioder tidligere i livet der du ikke var arbeidsledig, påpeker Kaspersen.

Bedrifter og arbeidsgivere har nemlig en varslingsperiode på én til tre måneder før du mister jobben.

Risikoen er også høyere under selve ledighetsperioden.

Nedbemanning og arbeidsledighet gir altså stressreaksjoner som får norske arbeidstakere til å oppsøke lege og få medisiner mot blant annet depresjon, angst, søvnløshet og kardiovaskulære tilstander som hjerteinfarkt og hjertearytmi.

– Et oppløftende resultat i studien vår er at risikoen for å starte opp med medikamenter ikke er særlig forhøyet når man kommer seg ut i jobb igjen etterpå, sier Kaspersen.

Tiltak må komme tidlig

– Våre funn kan si noe om når i en nedbemanningsprosess det er nyttig å sette inn forebyggende tiltak. Vi bør sannsynligvis tenke på de ansattes helse tidlig i prosessen i forbindelse med nedbemanninger, mener Kaspersen.

Siden medikamentbruken øker allerede før folk blir arbeidsledige, bør ulike tiltak også komme før.

– Fortsatt vet vi ikke hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige, sier professor Johan Håkon Bjørngaard ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Han har også vært med på studiene.

Mange bedrifter som rammes av nedbemanninger, har heller ikke råd til å prioritere omfattende helsetiltak fra for eksempel bedriftshelsetjenesten.

– For en bedriftsleder som skal informere sine ansatte om nedbemanninger, kan våre funn si noe om de reaksjonene vedkommende kan forvente hos enkelte av de ansatte som rammes.  Å ta noen grep for å ivareta helsa til de ansatte i slike prosesser kan være en god idé, mener Kaspersen.

Da er de ansatte bedre forberedt, i en periode der de skal være friske og raske til å søke nye jobber.

– Kvinner og menn rammes for øvrig omtrent like hardt av nedbemanninger i privat sektor, påpeker professor Bjørngaard.

Også bruken av insulin, stoffskiftemedisiner og hjertemedisiner øker blant dem som rammes av nedbemanninger. Dette kan simpelthen ha sammenheng med at folk oppsøker lege når de føler seg stresset over situasjonen på jobb, og at legene dermed samtidig oppdager andre medisinske problemer.

Sammenheng begge veier

– Det går jo an å spørre hva som kommer først: arbeidsledighet eller sykdom. Men studiene finner en sammenheng begge veier, sier Fredrik Carlsen, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU.

Én av studiene ser for eksempel på effekten av helse på fremtidig arbeidsledighet. Og det viser seg at de som allerede har helseproblemer, også blir arbeidsledige etter en tid. I hvert fall oftere enn de som er friske. Blant dem som får tre ulike diagnoser eller mer mens de fremdeles er i arbeid, øker risikoen for å bli arbeidsledig betraktelig.

Forskningen viser at angst og depresjoner øker risikoen for å være arbeidsledig i løpet av en 14-årsperiode med hele 57 prosent.

– Det ser altså ikke ut til at vi har lykkes med å skaffe folk lik grad av gode jobbmuligheter, mener professor Carlsen.

Dette blir stadig viktigere etter hvert som en stadig større andel av oss når pensjonsalder og en stadig mindre andel av befolkningen står i arbeid.

Mange ulike tiltak skal øke mulighetene for at folk kan stå lenger i arbeid eller at de som havner utenfor arbeidslivet, kommer seg tilbake igjen. Men folk som blir syke, har altså fremdeles langt større risiko for å bli arbeidsledige, tross disse tiltakene.

Denne delen av undersøkelsen fulgte 36 000 mennesker som var deltakere i den store helseundersøkelsen HUNT2 i Nord-Trøndelag midt på nittitallet – og koblet 14 år med trygderegisterdata til spørreskjemadataene fra HUNT.

Hele arbeidspopulasjonen er med

To av de vitenskapelige artiklene tar utgangspunkt i data på hele den norske arbeidsstokken i perioden 2004 til 2012 – altså mer enn tre millioner arbeidstakere. Dette materialet gir mer overordnede svar.

For å få detaljert informasjon har forskerne spesielt tatt for seg private bedrifter som har nedbemannet minst 25 prosent av arbeidsstokken. Dette for å sikre at det faktisk er nedbemanninger og ikke omorganiseringer som er årsaken. I perioden 2004–2012 utgjorde dette over 144 000 ansatte og 8000 virksomheter. Det tok over to år og krevde godkjenning fra syv offentlige instanser for å få tilgang på alle dataene.

Offentlige bedrifter rammes i langt mindre grad av nedbemanninger, der endringer ofte isteden kommer i form av omorganiseringer. Man kan kanskje anta at omorganiseringer også kan ha en liknende helseeffekt, men dette er altså ikke undersøkt denne gangen.

Referanser:

Silje Lill Kaspersen m.fl: Employees’ drug purchases before and after organizational downsizing: a natural experiment on the Norwegian working population (2004-2012). Scandinavian Journal of Work, Environment and Health. 2017. Sammendrag.

Silje Lill Kaspersen m.fl:Unemployment and initiation of psychotropic medication: a case-crossover study of 2 348 552 Norwegian employees. Occupational and Environmental Medicine. 2016. Sammendrag.

Silje Lill Kaspersen m.fl: Health and unemployment: 14 Years of follow-up on job loss in the Norwegian HUNT Study. European Journal of Public Health. 2016. Sammendrag

Powered by Labrador CMS