Sårbar jobbjakt fra Sør-Europa

Fremdeles utgjør de en liten gruppe. Like fullt har antallet søreuropeiske arbeidsinnvandrere til Norge økt kraftig de siste årene. For mange blir møtet ublidt.

Publisert

Finanskrisa og etterfølgende økonomiske tumulter har etterlatt seg stedvis ekstrem arbeidsledighet i Europa.

Mange søreuropeere, for eksempel spanske, italienske og greske EU-borgere, har derfor vendt blikket mot det økonomisk stabile landet høyt i nord.

De ble raskt døpt «euroflyktninger».

– Dette er en ny gruppe arbeidsinnvandrere, som kommer som en direkte respons på krisa i hjemlandene, sier Fafo-forsker Horgen Friberg.

Han har ledet arbeidet med en rapport som har sett nærmere på situasjonen for denne gruppa

– Årsakene til at de kommer, kanalene de kommer i gjennom, og deres møte med det norske arbeidslivet er svært forskjellig fra østeuropeiske arbeidsinnvandrere. Det samme gjelder behovene som oppstår og utfordringene de møter i Norge, forteller han.

Få, men stigende

Selv om antallet registrerte borgere fra enkeltland økte sterkt i Norge fra 2010 til 2012, utgjør disse fremdeles en relativt liten andel av alle arbeidsinnvandrerne i Norge.

– Spådommene om at «spanjolene blir de nye polakkene» var sterkt overdrevet. Det er fortsatt polakkene som er de nye polakkene. Men alt tyder på at tilstrømmingen fra sør kommer til å vedvare, sier Friberg.

Samtidig anser Fafo-forskeren det som sannsynlig at antallet søreuropeere som har befunnet eller til enhver tid befinner seg på jobbjakt i Norge er høyere.

– Alt tyder på at en svært stor andel på jobbjakt i Norge må reise hjem med uforrettet sak, gjerne uten å noen gang bli registrert noe sted. Pågangen er altså større enn de registrerte tallene tilsier.

Tilbud og etterspørsel

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Østeuropeiske arbeidstakere har gjerne blitt mer eller mindre direkte rekruttert, kanskje allerede i hjemlandet, eller har i større grad tilfredsstilt et behov for arbeidshender i bestemte bransjer, særlig innen industri, bygg og anlegg.

De søreuropeiske arbeidssøkerne befinner seg derimot i en langt mer strabasiøs situasjon, ifølge Friberg.

– Strømmen fra sør er i langt større grad tilbudsdrevet enn tilfellet er for strømmene fra øst, som i stor grad er drevet av etterspørsel i Norge. Søreuropeerne har i større grad kommet på eget initiativ, men møter større problemer med å få innpass i arbeidslivet, oppsummerer han.

Mangler nisje

Mens industri, bygg og anlegg har funnet arbeidskraft i øst, har serviceindustrien på sin side rik tilgang på ufaglært arbeidskraft fra Sverige.

Dette har fått en selvforsterkende effekt: Nettverk har dannet seg, noe som arbeidsgiverne har benyttet for ytterligere rekruttering.

Strømlinjeforming av tilpasningene på arbeidsplassene kan deretter ha ført til at hele avdelinger eller arbeidslag er formet ut fra en nasjonalitet. For eksempel i sin helhet bestående av polske eller litauiske ansatte.

For enkelte arbeidsgivere vil arbeidsinnvandrere med «nye» språk innebære uønsket merarbeid.

– Mens østeuropeere og svensk ungdom har klart å kapre egne nisjer i arbeidsmarkedet, har ikke søreuropeerne noen tilsvarende nisjer. De mangler derfor ofte både nettverk og etterspørsel etter deres spesifikke arbeidskraft.

Svakere nettverk

Selv om nettverk – ofte helt sentrale for å sikre seg bolig, jobb eller tilgang til erfaring og kunnskap om lokale forhold – også har blitt dannet ut fra en fortropp av søreuropeiske arbeidsinnvandrere, viser forskernes undersøkelser at nytteverdien er langt mindre.

Ifølge informanter er for eksempel jobbformidlingen som skjer gjennom nettverk dominert av kortvarige og lavt betalte strøjobber innen for eksempel renhold eller restaurant-oppvask.

Møtet med NAV er også preget av frustrasjon på begge sider av skranken.

For enkelte kan problemene ende i hjemløshet, suppekjøkken-køer og andre former for renskåret sosial nød.

– Mange undervurderer både kostnadene ved å oppholde seg i Norge og vanskelighetene med å få jobb her. En del risikerer å havne i svært sårbare situasjoner, kommenterer Horgen Friberg.

Hjelper ikke å være ingeniør

Ut fra forskernes undersøkelser blant spanske arbeidssøkere, har dessuten mange hatt en kort formell tilknytting til Spania, med relativt ferskt oppnådd oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

Dette var gjerne en kime til ytterligere vansker med å holde seg fast til det spanske arbeidsmarkedet til å begynne med. Opprinnelse fra Latin-Amerika eller Afrika synes å være vanlig.

Alt i alt har forskerne funnet en stor spredning i bakgrunn, utdanning og yrkeserfaring blant søreuropeiske arbeidstakere.

Men selv høyt utdannede hemmes av at de ikke kan snakke norsk flytende.

Selv ingeniørtittel er ikke nok, slik en informant oppsummerer det i Fafo-rapporten:

«Vi treffer ofte landskapsingeniører, kjemiingeniører, men det har ikke Norge behov for. Så det er utfordringer ut fra hvem som kommer hit og hvem arbeidsgivere vil ha. Ja, alt kan være perfekt med hensyn til la oss si jernbaneutdanning eller sånt, men kan de ikke språket, er det bare rett ut.»

Kamp mot klokka

Mange har innsett språkbehovet, og satt i gang med formelle eller uformelle norskkurs – ofte med et stivt sideblikk mot sparepengenes synkende siffer, forteller Friberg:

– For mange blir det et kappløp mellom hvor fort man kan lære seg norsk språk og hvor fort man bruker opp sparepengene. For de som klarer å lære språket raskt åpner det seg mange muligheter. For andre blir turen til Norge en kortvarig og dyr erfaring.

Referanse:

Friberg, Elgvin og Djuve: Innvandrerne som skulle klare seg selv (pdf), Fafo-rapport 2013:31.

Saken er produsert og finansiert av Fafo - Les mer