– Det er en samfunnsmessig utfordring at reiselivsnæringen trolig har sitt viktigste bidrag ved at den skaper sysselsetting i næringssvake strøk av landet. Reiselivsnæringen bidrar også til å opprettholde en desentralisert bosetting.

– Dersom alternativet er arbeidsløshet eller avfolkning, bør inntekter som genereres lokalt, tillegges en premie i forhold til inntekter som opptjenes i sentrale strøk.

Det mener forsker Egil Kjerstad ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF). 

I fjor høst fikk SNF i oppdrag å utrede den offentlige pengebruken overfor reiselivet. Hva er de samfunnsøkonomiske argumentene for at offentlige aktører skal bruke skatteinntekter på enkeltbransjer, enkeltbedrifter og enkeltpersoner innen reiselivsnæringen?

Det var hovedspørsmålet i rapporten “Samfunnsøkonomisk analyse av næringspolitiske virkemidler overfor reiselivsnæringen”.

Målkonflikt

I rapporten tar forskerne utgangspunkt i fire hovedkategorier av næringspolitiske tiltak: profilering og markedsføring, kompetansebygging, nettverks- og rådgivingstjenester og finansielle tjenester.

– Vi mener at det er samfunnsøkonomiske argumenter for å subsidiere arbeidskraft og bruke offentlige midler for å legge til rette for større grad av samhandling mellom aktører i næringen. Markedsmessige forhold knyttet til eksistensen av eksterne virkninger, fellesgode-problematikk og privat informasjon taler for det.

– Treffsikkerheten i virkemiddelbruken er imidlertid en utfordring. Man ønsker at private aktører ser seg tjent med å satse på lag med det offentlige, men med en forutsetning i bunn at offentlig støtte ikke kan være en langsiktig løsning, sier Kjerstad.

Han påpeker at det er en målkonflikt mellom størst mulig verdskapning nasjonalt sett og det at arbeidskraft blir bundet til relativt lavproduktive virksomheter i næringssvake strøk.

– Men reduksjonen i verdiskapning kan på den annen side betraktes som prisen vi må betale for å opprettholde en desentralisert bosetting. 

Avhengig av støtte

Spørreundersøkelsen som er gjort i forbindelse med prosjektet, får frem ulike synspunkter som reiselivsaktørene selv har på den næringspolitiske utformingen.

– Når vi vurderer om tiltakene er fornuftige, så er det naturligvis ikke tilstrekkelig at aktører i næringen er positive til et tiltak. Det er likevel av interesse å få innblikk i hvordan aktører innen reiselivsnæringen vurderer behovet for støtteordninger, innretningen på dem og effekten av dem, sier Kjerstad.

Nær 40 prosent av de 280 bedriftene som svarte på undersøkelsen mener at næringen er svært avhengig av offentlige tiltak. Tar en med andelen som svarer både avhengig og svært avhengig, ligger det på nærmere 75 prosent.

– Den generelle oppfatningen er at næringen har behov for visse støtteordninger gitt at lønnsomheten gjennomgående er svak. Den svake lønnsomheten skyldes i
stor grad det at reiselivet er en sesongnæring – spesielt i distriktene.

Indrefileten i distriktene

Sesongvise inntekter gir et lavt totalt økonomisk resultat for mye av næringen. Faller visse tiltak bort, er det fare for at mye kan rase sammen, mener sentrale aktører i næringen. 

– Går disse konkurs mister vi noe verdifullt, er oppfatningen. Flere av reiselivsbedriftene mener at dersom det blir for mye fokus på distriktspolitikk som kriterium for virkemiddelbruken, så vil næringspolitikken kunne gå ut over den privatøkonomiske lønnsomheten i næringen på sikt.

Dette, mener Kjerstad, representerer en utfordring når næringspolitikken skal få et konkret innhold, som hvilke virksomheter det bør satses på og hvilke det ikke bør satses på.

– På den annen side er det slik at det er i distriktene mye av indrefileten ligger i reiselivssammenheng. Det finnes små lokale perler som bør få muligheten til å overleve, men uten at de inngår i en større lokal eller regional klynge kan det bli vanskelig å opprettholde på sikt.

Felles markedsføring

Reiselivsaktørene mener at ett av de viktigste bidragene til lønnsomhet i reiselivet er å utvikle Norges omdømme gjennom offentlige virkemidler. Markedsføring og profilering av Norge anses som et svært viktig tiltak. Det kan skape fellesgoder som enkeltaktører innen næringen ikke tar hensyn til i sine private tilpasninger.

– Hovedkonklusjonen er at tiltakstypene kan ha en samfunnsøkonomisk begrunnelse. Når det gjelder profilering og markedsføring, kan mange små aktører med manglede evne til slik satsing være et argument for at det offentlige tar initiativ til og tilrettelegger internasjonal markedsføring av Norge som reisemål, avslutter Egil Kjerstad

Referanse: 

Egil Kjerstad et.al., Samfunnsøkonomisk analyse av næringspolitiske virkemidler overfor reiselivsnæringen, SNT R03/11, 2011 (sammendrag)