Kultur- og kirkedepartementet og Finansdepartementet tildelte Advansia, Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) og Det Norske Veritas kvalitetssikringsoppdraget for Tromsø 2018.

SNF hadde ansvar for å gjennomføre den samfunnsøkonomiske analysen.

Stort mediefokus og rask avgjørelse

SNF-gruppen har bestått av Kåre Petter Hagen, Rolf Jens Brunstad og Karl Rolf Pedersen fra Institutt for samfunnsøkonomi og forskerne Christian Andersen og Per Heum fra SNF.

De har anslått størrelsen på de samfunnsøkonomiske kostnadene og vurdert og tallfestet gevinstene knyttet til ringvirkninger.

Sluttresultatene i rapporten viser at sammenliknet med Tromsø 2018 sitt budsjett så økte bruttogarantien fra cirka 15 til over 28 milliarder kroner.

Samtidig økte det forventede statlige bidraget til arrangementet (etter at inntektene er trukket fra) fra 9,3 milliarder til cirka 20 milliarder kroner. Når disse tallene avslørte så store avvik, visste forskerne at resultatene ville skape stor debatt.

– Vi forventet at det ville bli stort medietrykk, sier Hagen, men vi forutså ikke at den videre prosessen ville gå så raskt som den gjorde.

– All oppmerksomhet var på de to nøkkeltallene ovenfor, men vi trodde jo at noen også ville være interessert i de samfunnsøkonomiske tallene, sier Pedersen.

– For meg virket det som om alle utelukkende var opptatt av det største tallet, supplerer Hagen.

– Det var liten interesse for årsakene til avviket mellom budsjettet og rapporten, og når kulturminister Trond Giske slapp å gå inn i disse tallene, noe han antakelig var glad for, så gikk ingen videre med innholdet i rapporten.

Kunne hatt nyansert debatt

– Hva tenker dere nå, etter å ha sett de overskiftene dette skapte, og konsekvensene det fikk?

– Det som skjedde, var at disse tallene ble brukt til å ta en rask beslutning i idrettsstyret noen dager senere om at søknaden om statsgaranti skulle trekkes. Denne beslutningen la egentlig saken død, sier Pedersen.

– Jeg tror at hvis idrettsstyret hadde gitt seg litt bedre tid før de tok sin beslutning, hadde det blitt en mye mer nyansert diskusjon om analysen og konklusjonene og ikke bare ensidig oppmerksomhet om det største tallet.

– Mener du at idrettsstyret tok en for rask avgjørelse?

– Det vet jeg ikke, men viktige sider ble i hvert fall ikke diskutert. Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet var stor uenighet internt i idrettsstyret, og at rapporten styrket motstanderne av OL-arrangementet.

Store overraskelser

– Hva overrasket mest i budsjettet til Tromsø 2018?

– Det var at Tromsø har regnet som om OL skulle gjennomføres i fjor, altså i 2007, og ikke tatt høyde for realkostnadsvekst i perioden fra 2007 til 2018.

– De som har utarbeidet OL-budsjettet, har kanskje valgt det enkleste: å anta konstante realkostnader, det vil si at kostnadsveksten er lik inflasjonsraten, sier Hagen.

– Vi bør imidlertid legge til at det ofte gjøres på denne måten. Men i et prosjekt som dette, stort i omfang og veldig langsiktig, blir det viktig å ta hensyn til realprisutvikling framover, sier Christian Andersen.

– Noe som også overrasket meg, var at omfanget av ringvirkningene var overdrevet optimistisk anslått. Man regnet med så mange milliarder i ringvirkninger at det totalt sett så ut som om OL nesten ville være gratis å gjennomføre, sier Hagen.

– I tillegg til kostnadsøkningene på prosjektnivå, som ble avdekket av Advansia og DNV, er det nettopp disse to forholdene som har bidratt til at avvikene mellom Tromsø 2018s budsjett og våre resultater ble så store som de faktisk ble, sier Pedersen.

Mange arbeidsledige?

– Tromsø 2018 fikk for eksempel gjennomført en analyse som konkluderte med at OL ville generere en mengde nye arbeidsplasser – i evig tid.

– Disse arbeidsplassene ble verdsatt som om de som skulle gått inn i de nye jobbene, ikke hadde alternative sysselsettingsmuligheter i Norge. Verdien av de nye arbeidsplassene ble derfor svært høy, sier Hagen.

– De antok egentlig at alle som ble sysselsatt, ellers var i arbeidsledighet eller i utlandet. Problemet er at de aller fleste vil måtte komme fra annen sysselsetting, slik at gevinsten sett fra samfunnets side vil være mye lavere, sier Pedersen.

– Virker ikke dette naivt?

– Jo, det kan vi si, men det er ganske vanlig. Disse regnemodellene de har brukt, er vanlige, forteller Pedersen.

– Men det ligger ikke i selve regnemodellen at de er nødt til å gjøre dette, sier Andersen.

– Hvordan kunne en slik kjempesprekk være mulig?

– Et stort prosjekt som dette må settes inn i en realistisk makroøkonomisk ramme. Slik sett er det ikke en sprekk, men en urealistisk forutsetning, for eksempel at flere tusen personer skulle være arbeidsledige og tilgjengelige og ikke ha alternative sysselsettingsmuligheter i Norge i all framtid. Det er vel ikke realistisk? spør Hagen.

– Også forventningen om at OL skulle føre til en tilstrømming av utenlandske turister, og at denne effekten skulle vare evig, virker urealistisk, sier Pedersen.

Pilotprosjekt

– Det har vært gjort mange slike kalkyler av tidligere OL-arrangementer verden over, og det er svært få eksempler på en slik langvarig gunstig effekt innen reiseliv og en slik oppblomstring av turisme.

– Et mulig unntak er Barcelona-OL. Men Barcelona er vel ikke helt sammenliknbart med Tromsø, sier Hagen.

Det forskerne i SNF-gruppen har gjort er på mange måter et pilotprosjekt. Det er sektorovergripende, og det er langsiktig. 

– Dette har å gjøre med realisme i budsjetteringen. Og betydningen av det ser vi i det offentlige, hvor en ofte plutselig oppdager at bevilgningsveksten blir spist opp av lønnsøkning, akkurat som om man ikke kan forutse dette, sier Pedersen.

– Vi endte opp med å lage et budsjetteringssystem hvor realkostnadsvekst håndteres på en systematisk måte som også tillater en enkel håndtering av usikkerhet. Vi håper dette kan bidra til større bevissthet om betydningen av slike problemstillinger.

– I tillegg har vi lagt mye arbeid ned i å operasjonalisere moderne velferdsteori på en slik måte at den blir et anvendbart verktøy i praktisk prosjektanalyse – både for offentlige og private prosjekter.